 |
| Storm fra vest-Ill. |
Side 30-35
Å VÆRE
Å være
under månen,
Bak hvite
gardiner.
Å lytte
til vinden, skjelve
Som lauv
og nakne greiner.
Det som
er, og var,
Skal bli
borte.
Jeg
lytter etter hjertelyd,
Og lyset
flommer inn
Gjennom
vinduer og dører.
Lyset
kommer som en strømmende bekk
Og skaper
liv og trivsel.
Potteplantene
bøyer seg mot solen.
Det
finnes ikke vakrere sted
Enn i en
levende hage,
Der
blomster gror, og barn leker.
Hør
fuglene. Kan du forklare alt?
Skapelsen
omfavner oss.
Både det
synlige og det usynlige
Taler
sitt språk.
Hør
graset. Hør skogen som synger
Og puster
som voksne barn.
Stammen
er grunnfestet,
Og holder
jorden sammen.
Jeg
undres, og setter meg ned i graset.
Natten
kommer tilbake, og månen.
Med sine
myke vinger
Løfter
den våre hjerter til stjernene.
Vi skal
fly, når tiden er inne.
BEVEGELSE
Alt
beveger seg.
Inni oss
er blodet i bevegelse.
For å
holde kroppen i form,
Må vi
bevege oss.
Dråper
faller til jorden,
Og
tørstige trær og blomster tar imot.
Der er en
strøm av bevegelser
På
overflaten, og i rommet.
Vi
speiler oss i en urolig verden,
Og ser at
vannliljene nikker.
Horisonten
er klar, men det kommer regn,
Og vi går
mot høst.
Vi
beveger oss fra vugge til grav,
Med mange
mellomstasjoner.
Store
sprang vil ødelegge rytmen.
Mitt
hjerte vil fylles av glede og fred for livet.
JEG ER
Der jeg
er, vil jeg være.
Nærmere
det skapte kommer jeg ikke.
I søvnen
kan jeg tale fritt.
Drømmene
er uransakelige.
Dag og
natt kommer med god vilje.
Jeg ser
og hører, kjenner og smaker.
Jeg
puster, og tar i usynlige strømmer av lys
Og mørke.
Disse elementer er kulisser i livet.
Jeg er et
tre i skogen, en grein
Som
strekker seg etter visdom og nåde.
Om vi
finner sannheten, får vi hellig fred.
Jeg er
født inn i denne verden, og det er en gåte.
Jeg er
alene, men har mange søsken.
Alle som
lever i lyset, skal kjenne Gud.
LENGSEL
I min
lengsel
Er min
elskede en vakker hage.
Sjelen er
hemmelig, skjult,
Min
lengsel er åpenbart
I en
flammende ild.
Jeg
trommer og blåser i lur
For å få
oppmerksomhet.
Jeg er
flaggbærer og portåpner
Til den
hellige by.
Min
lengsel får vinger
Når
mørket forsvinner,
Og bruden
sier, kom.
- Jeg
hviler i frukthagen, i slektens vingård,
Der
englene har kontroll.
DRØM
Det er
ingen drøm
At jeg
hørte fottrinn
Og så en
hage i et syn.
At slekt
og venner satt rundt et bord
Var en
åpenbaring.
Og jeg
var også der.
Noen
kjente jeg ved navn,
Andre
hadde et skinnende ansikt
Som i
forvandlingens dag.
Der var
engasjement rundt bordet,
Men alle
var stille, de strålte
Av glede
og harmoni.
Å se det
usynlige, og tro
På en vi
ikke ser, er underlig.
Men
kraften i navnet åpenbares
I våre
liv, i alt som lever.
STORM
Skal
stormen bli orkan
Og
jordens navle stå i brann,
Vil vi
våkne i et speil.
Havet
løfter seg.
En morgen
er alt stille.
Lyset i
mørket er tilbake.
Vi
snakker om våre liv.
Vi staver
kunsten.
Sjelen
fylles av vind og hav.
Menneskebarnet
seiler.
Ømhet
blir til bitterhet,
Kjærlighet
til smerte.
Når
fiskeren går i land,
Sloss
havet med hvite bølger.
De stuper
mot kysten.
Vi leser Fader
vår.
TEGN
Vår gud
tegner kart, og byer,
Høye hus
og jublende barn.
Jeg
legger ofte hånden på tegnebrettet,
Og vet at
alt må passe.
Gud er
nøyaktig, og kjenner hvert strå.
Alle
stjernene har han plantet
I det
uendelige verdenshavet.
Hvert
foster dikter, og vokser i hundre år,
Men noen
blir eldre.
Vi ser
tegn i sol og måne,
Men
glemmer å tyde skriften.
Boken er
låst mellom to permer,
Og vi
kjenner ikke dybden i ordet.
Vi lever
som i Noas dager.
FREMTIDEN
Fremtiden
kommer inn i vårt rom
Med nye
bokstaver og ord.
Datamaskin
og Internet
Fletter
verden sammen.
Juveler
på himmelen lyser i kveld.
I natt
skal noen til månen.
En reise
så lang som et eventyr
Skal
måles, veies og filmes.
Lys over
livet, med brillene på.
Les hva
Skriften sier.
Fremtiden
er i rommet nå.
Den
kommer imot oss, mens tiden går.
Vår
fremtid er i morgen.
HØR
Lytt til
de døde,
Til de
ufødte barn.
Lytt til
trærne i skogen.
Se, hva
du er og har,
Se, hva
du får
I møte
med ordet som skaper.
Du
tilhører meg, sier noen.
Et
dommedagsspråk.
En røst
roper fra øst og vest:
Kom over,
og hjelp oss.
Hvordan
skal ordet nå frem
Der
trommene raser?
Hvordan
kan vi finne et hjem
Til fattige
og svake?
Medynk
roper i vårt hjerte i dag,
Mens
verden larmer.
Da må vi
våkne.
VERDEN
Omkranset
av verden
Blir
menneskebarnet født.
Himmelen
lyser i navnet
Som
skaper dag og natt.
Blodmånen
seiler på havet.
Solen
legger seg flat.
Vårt
indre forstår at døden
Er
slutten på reisen vår.
Slekten
blir kronet med seier
Hver dag
et barn blir født.
Jeg
drømmer om lysere tider,
En verden
uten krig og sult.
Verden
henger på søyler
Som
stjerner i himmelrom.
Vi lever,
og dør med et evig håp
Å treffes
igjen til slutt.
OPPHØYET
Trær er
opphøyet, fjell og stjerner.
Høyt over
alt er englene
Som
holder utkikk.
Vi
innvier oss til visdom hver dag,
Og søker
ro under greinene.
Fuglene
flyr, men vi drømmer.
En
berøring av evigheten har vi i ordet,
Og i
hjertet som banker navnet.
Vi er
opphøyet og velsignet av ham
Som
kjenner oss, og gir oss kraft.
Fløytespillerne
i hagen, i verden,
Troner i
lyset, og gartneren kommer.
 |
| Storm fra vest-Ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar