HVITE HESTER I FJELLET * Dikt 3/13 * Sigve Lauvaas : 2013

søndag 20. januar 2013

HVITE HESTER I FJELLET av Sigve Lauvaas * Side 38-43 (Bok 3-2013

HVITE HESTER-Ill2

VIND

Hvem er i vinden?

Den ene bøyer trær

Og stryker fjell.

Vinden kommer nær

Den som elsker.

Hvem er i vinden nå?

Et barn som smiler, et ansikt

Mykere enn gull, en vev

Av kjærlighet, små roser

På et kinn, et smil.

Det beste som kan skje,

Har skjedd.

Et nyfødt barn.

TIL DEG

Et brev til deg, et ord,

Noen bilder fra i fjor, en hånd

Som vinker: Ser deg snart.

O’ kjærlighet.

Det gror en blomst i dine spor,

Og verden er så stor, så stor,

Med hjerter i.

Og du er vennen min i dag,

Og alltid er du min

Prinsesse, dronning, tulipan,

En blå fiol,

En stjerne og en kjærlig sol

Som smiler vidt

Og tar meg inn til seg.

Vidunderlig å være til.

Det demrer nå.

Du er mitt brev, et navn av gull,

En drøm, et eventyr,

Det store hvite fjell, en rosebusk

Av kjærlighet.

Side 39

TID

Tiden står stille,

Og solen er god.

Så går vi en tur i skogen.

Over fjellet går veien til Gunnar og Per,

Og Stine og Hanne vil springe,

De ler, og fjaser om nattergalen.

Tiden kommer til henne og han.

Gud vet om dager er talte.

Men gifte renner de fjell og sti,

Og finner til slutt en kirkegård

Med slukte lys.

Og skogen vokser, og fjellet står

Som en varde

Og forteller om ting som skjer,

Om hender som knytter sammen

For godt.

Og tiden står stille.

SANG

Høst og vinter er en sang,

Fjell og skog vil synge.

Lytt til barn i alle land.

Vår og sommer synger nå

Og himmelen har stjerner på,

Og du er brud, og brudgom.

Hvite fugler i fjell er sang,

Hester i trav over tunet.

Alle synger den nye sang

Om livet som danser i månelys

Mens englene vinker i trærne.

Og alle strekker sine armer ut

Til den ene, den elskede som sover

I klokkelyng, og drømmer om barnet.

Side 40

KRAFT

Jeg føler ny kraft

Til å skrive ferdig brevet,

Til å kjempe for retten,

Sannheten og lyset

Som bærer de svake frem i dagen.

Jeg føler et mirakel

At jeg på ny og på ny skal kunne se

Meg selv i speilet

Som en bolig for Herren.

Bare av kraft er jeg en bolig,

Et redskap, og en hånd

For gode gjerninger.

Jeg føler meg omfavnet av nåde.

Mine øyner lyser

I hans lys, som gav meg livet,

Og jeg er fri til å vandre

På veien til stillhetens hus,

For å søke kilden.

TIL FJELLS

Når dagen kommer vil jeg til fjells.

Jeg vil gå på de gamle stier

Og kjenne fjelluft, og se vekten

Av tusen blå fjell åpne sine dører

Til et vandrende hjerte.

Jeg vil søke etter begynnelsen til eleven

Som fosser diger i dalen,

Og bryter gjennom ur og voll

Mot åpent hav.

Jeg vil søke friheten, og kjenne på fjellet

Som stiger i blått

Som en horisont mot mitt indre

Som åpner og stenger, velger

Og velger bort møteplasser på veien.

Side 41

FRI

Jeg er fri, og kan hoppe fra fjell til fjell,

Søke ly under stjerner,

Er min egen herre på jorden

Og lytter vennlig til viljen.

Fjellene er vakre, og alt virker.

Slik jeg befaler, slik skjer det. Et ord er nok,

En tanke løfter meg i skyer,

Og jeg har hus over alt.

Jeg er velsignet, og kan fly,

Og beveger meg rundt omkring etter fri vilje,

Og jeg føler at jeg er ett med tiden.

Det er en hemmelighet.

Jeg vokser i fri luft, og blir sterk av ordene

Som kommer fra høyden.

Min sjel vokser i godhet, og jeg tilhører

En utvalgt slekt, velsignet av Gud.

SJELEN

Min sjel gjør oppdagelser i rommet,

Og utforsker veier.

Jeg vokser, og gjør fremskritt,

Og søker mot fjellene, til stillhetens rike bord.

Min sjel tar til seg av kjærligheten,

Og bygger en varde for fremmede.

Jeg er en bygning som reiser seg på jord

Som en søyle mot himmelen.

Min sjel reiser i tillit og tro

Mot nye mål i rommet, mot årstider

Som ennå ikke er oppdaget.

Jeg reiser med bildet av den ene, mot Soria Moria.

Side 42

DAGER

Dagene er en flokk gjess

Med en spesiell adresse.

Som trær i skogen er dagene,

Som fjell i landskapet,

Som øyer i havet.

Hver dag er noe for seg selv,

Et blad i boken,

Et rom i livet.

Dager debuterer fra morgen til kveld.

Det kommer alltid en ny dag.

Det kommer alltid en ny vår.

For norske lesere, er sommeren

Årets høydepunkt.

Da kan en gå toppturer

Og kjenne varme i kroppen.

Hver dag er et håp,

En hånd som strekker seg ut

Og velsigner oss.

Vi samtaler om dagen, og dagene

Som leder oss vider i historien

Til de blå fjell, og fortellingen

Om hestene som gikk over isbreen

Til et nytt land.

ØYNER I FJELL

Ser vi lenge nok på fjellet

Oppdager vi glitrende øyner

Som varsomt strekker seg frem

Som solglimt i tiden.

Vi ser øyner som flyr og hvisker

Navn vi bør kjenne.

Fjellet strekker ut sine armer,

Og er livredder og venn.

Side 43

SKATT

Jorden tar godt vare på alle sine eiendeler.

Den sylter ned historien

Og skriver våre liv.

Menneskene går inn i fjellet

Og lyser i dalen.

Med usynlig skrift blir historien fortalt,

Og vitner om oss i tusen år.

Hest over fjell er en vinterhistorie i storm

Fra generasjoner tilbake.

Vandring over store avstander med hest

Var begynnelsen til vår sivilisasjon.

Språket gir oss ingenting, uten fortiden.

Men språket viser oss tuntreet

Som et trygt sted å være, et varmt rom

Der sangen lyder fra urbildet.

Jeg synger for ham som synger i våre hjerter

På fjellet og i dalen.

Jeg vil synge for fjellet som lyser

Og viser oss veien videre.

Jeg vil synge for jorden som gjemmer våre skatter

Til kraften og rytmen i bevegelsen er borte

Og en ny tid kommer inn i rommet

Med rolige skritt.

All visdommen på jord blir oppbevart

I gullkister til en ny morgen.

Og all naturen higer frem mot en forvandling

Til en ny begynnelse,

Der alle lever i harmoni, og skatten

I våre hjerter er nåde.

Alle fester sitt blikk på fjellet,

Som er en saltstøtte, en bauta, en varde,

Et bilde på historien som varer ved til evig tid.

Men skatten er menneskene,

Som er et bilde av Guds ansikt.

Og denne skatten er et tempel

For lovprising og bønn.

Mine blogger

Blogger jeg følger

fredag 18. januar 2013

HVITE HESTER I FJELLET av Sigve Lauvaas * Side 30-37 (Bok 3-2013

HESTER PÅ FJELLET - NASJONALGALLERIET

VED GLITRETINDEN

Fjellet troner høyt og hellig.

Dal og fjell går hånd i hånd.

Og mot dagen skinner solen

Høyt til fjells med vardeblikk.

Vinden feier fjell og vidde.

Glitretinden smiler bredt.

Her går hest og folk i følge

Over egg mot syningsrand.

Hjerter banker for den ene

På en bratt og kronglet sti.

Fjellparti som fra et bilde.

Vidsyn over hundre mil.

I en skygge beiter hjorten,

I en fjellskrent går en bjørn.

Fisk i vannet, fugl i luften.

Her er liv fra fjell til strand.

Kom i laget, syng for fjellet,

Friheten i norsk natur.

Majesteter, mann og kvinne,

Syng for barnet i vårt liv

Syng for kjærligheten, håpet,

Fjellet våkner til sin tid.

STILLHET

Alt er stille i fjellet,

Hvert sekund toner stillheten,

Og lyser fra sin høye himmel.

Stillheten har sine røtter i fjellet

Som synger når vinden seiler

Og snøen danser på vidda.

Alt er stille i ensomhetens rike

Der prest og lekmann har en stemme,

Og barna er greiner på treet

Til gir ly for stormen.

Side 31

DIKT I VIND

Her er de første ord jeg skrev

Til vinden som økte til storm

Og knuste taket.

Huset ble åpnet fra alle sider,

Og ble til omsorgsbolig

For omstreifere.

Jeg dikter gjerne om enker

Som sitter med små barn

Mens mannen vandrer.

Et annet dikt handler om å leve

I forkledning, og være gjestmild,

Med øye for de fattige.

At vinden tar ordene til seg,

Gir oss noe å tenke på.

Orden kan komme langt.

TIDEN

Som vi skreller epler, skreller vi tid.

Appelsinskall skrelles bort

Som historie.

Vi lever i et oppløst samfunn,

Hvor stillheten blir en ressurs

I utkanten av folkehavet.

Tiden er et ekko i vårt hjerte.

Tiden venter på meg hver dag,

Og følger meg på trikken.

Tiden er i det høye, og i det lave.

Oppskriften på tid er en gåte.

Skaperen tar oss med i stillhetens hus,

Så vi kan tenke klart.

Side 32

MALE

Jeg kan ikke male fjell,

Men blir imponert av styrken og tyngden

Til alle jordens underverk.

Fjellene lyser som varder over hele jorden,

Og jeg flyr fra topp til topp

Med ryggsekk og malerpensel.

Kanskje kommer de dype strekene

Og den rette fargen frem

I dagens bildevev?

En maler blander sol og regn,

Så blir det en forkledning, og maleriet

Blir solgt til høy pris.

NÆRHET

Jeg er nær himmelen når jeg sover.

Da svømmer jeg i ord

Som lovpriser Gud og englene.

Jeg føler nærhet til lyset, og plukker blomster

Til en god venn.

Jeg er på høyden når jeg kan gi.

Jeg er nær veien og rommet, tiden og ordet.

Og jeg deler gjerne av mine frodige vekster,

Som er dikt fra begynnelsen.

Jeg vil så frø til hjerter, små ord av godhet

Som kommer igjen år etter år,

Og blir et bakteppe til livet.

Jeg er nær den som er nær meg på veien.

En engel bor i mitt indre dag og natt,

Og alltid vil den ene være der jeg er.

Side 33

ORD

Ordene kommer imot meg

Som luft og tid og vei.

De strømmer som bilder i luften

Og gir meg en opplevelse

Av å leve i en fargerik film.

Hele tiden er ordene i min nærhet

Som engler, og venner,

Foreldre, søster og bror.

Ordene trenger ikke på,

Men tilbyr seg, og rekker hånden ut

I all slags vær, gjennom hele livet.

Ordene er mellom menneskene

Som veier og luft,

Og de blinker og lyser som stjerner

Og blomster i sol.

Ordene kommer vart, stillferdig,

Og hvisker med myk stemme

Til mitt hvileløse hjerte.

Jeg tar ordene til meg,

Og bunter dem som syriner og nellik

Til en vase av gull og sølv.

Jeg frydes av ordene, og løftes

På vinger over hvite fjell,

Der jeg kan hvile ut.

STRÅ

At vi er strå og støv mot det evige,

Mot himmelen og salmisten i Bibelen,

At vi er et bilde av Gud,

At vår tid er i Mesterens hånd,

Det er en gåte.

At vi lever under Hans visdom,

Og er lysets barn i kjærlighet og tro,

Det fyller vårt hjerte med en ny sang.

Det er nåde over nåde.

Side 34

DIKT I FJELL

Alle sprekkene i fjellet

Er runer fra tidens vandring,

Frem til i dag.

Sekund for sekund tikker tidens ur

Og legger historien bak seg.

Med ordene kan vi fortelle

Våre barn og barnebarn.

Med tidens tegn kan fjellet vitne

Om alder og år.

Jeg kan dikte et fjell med hvite hester,

Men ordene kan jeg ikke dikte.

De er limet i samfunnet.

Et fjell med sprekker, en hånd med furer,

Et hav med bølger, en verden med uro,

Hva kan vi lære av det?

Tenk at det snart er natt.

Snart slukkes lyset,

Og du har bare noen sekunder igjen

Før toget går.

Men du skal skrive en siste hilsen.

Hva skriver du da?

Et navn, et ord, et kjærtegn,

Noe som ligner et dikt.

Mine ord vil nok bli brent på bål,

Men navnet vil leve.

Navnet over alle navn er lyset

Som aldri slokner.

Jeg skal fange noen ord på veien

Og skrive et dikt til den ene

Som synger i mitt hjerte.

Jeg vil skrive et dikt jeg kan nynne

Før jeg sovner,

Og jeg vil lytte til englene

I de store hvite fjell.

Side 35

VELGE

Vi gåtefulle må velge,

Vi må ta våre valg,

Vi må ha mot til å si

Våre meninger.

Det er for sent å snu,

Vi må velge i dag, nå,

Mens tiden kommer til oss,

Mens ordene lyser.

Det finnes en bestemmelse

Når vi velger,

Og vi møtes igjen

I et hav av meninger.

Vi gåtefulle trenger tid,

Er tidlig på jobben,

Handler med mot

Og vipper vektskåla.

Vi velger luft fra fjellet,

Velger å møtes,

Velger den ene

Som omringer hele verden.

LYS

Levende lys, tusen lys,

Min elskede lyser i rommet,

Navnet lyser.

Det er et hus i fjellet, et øye i fjellet,

Hører ekko av en fortrolig stemme,

Denne ømme kraften

Som lyser, en gåte.

Jeg ser hvite hester på fjellet,

Speil av hester, en strøm av hester

Mot vinduet, mot huset, her nede,

Forvandlingen roper, en gåte.

Side 36

ANSIKT

Ansikt i fjellet, bilde på veggen,

Løfter bilde med oss, vandrer i fjellet

Etter gammelt bilde, speil,

Et vann som lyser, taler,

Skrift på veggen, granitt lyser i tunet,

Barnet lyser.

Leter etter hverandre, leser arr,

Ser verden uten armer,

Et ansikt i mørket, en måne bak fjellet.
Ser en åker i ditt ansikt.

Du skal vokse.

LITEN

En stund var jeg liten, vokste.

En liten stund var jeg,

Trente mitt øye, åpnet mitt hjerte,

Følte din stemme, hånden

Som bar meg.

Døren og rommet, huset og tiden,

Åpner og lukker, står som en søyle i alt,

Viser oss veien, kommer med barnet

Som lærer navnet, ordet som skaper,

Forvandler, blomster i hagen

Løfter i kjærlighet. Underet skjer,

En liten blir mamma. Pappa blir liten,

Alene er fjellet, tålmodig i stillhet,

Takker den ene,

Takker Gud.

HØR

Hør denne dommen, et bilde, en maske,

Et tegn, spor av et menneske, spor av gull

I fjellet som lyser. Hør etter navnet, stemmer

I natten, lytt etter ordet som skaper, gir liv.

Side 37

HUS PÅ FJELL

Huset vokser, fjellet,

Hugget ut av granitt og marmor,

Hamret til av gull.

Lyser i natten, lyser i hvite hester,

Løftet i skyer, driver med vinden,

Driver i ringer som lyser

Og åpner landskapet i morgendis.

Fjell på fjell blir synlige, en rad

Hvite hester i trav.

Klokker kimer i dalen, ekko.

Den ene våker, og barnet sover.

Huset lyser i fjellet, vinduer åpne,

Uendelig fred, stillhet og pust

Fra en fjellverden uten like,

En åpen bok i kraft.

Tenker på fremtiden, og er redd

Vekkeruret, fjelltoppen lyser,

Varden brenner.

STIEN

Over fjellet går en sti

Med tause mennesker, tause

Rop i fjellet, andakt, nåde.

Alle lytter bøyd mot jorden, fjellet

Lyser, løfter sangen,

Den tause sangen mellom oss.

Hva er vi? Hva vil vi?

Vandrer fra begivenhet til nye spor,

Kjenner og føler en hånd.

Noen løfter oss over, en kraft bærer.

Vi er under, ikke alene,

Vi vandrer i flokk over fjellet.

Vinden strømmer. Vi fornemmer Gud

Mellom stjerner og blomster. En gåte.

torsdag 17. januar 2013

HVITE HESTER I FJELLET av Sigve Lauvaas * Side 24-29 (Bok 3-2013

Fjell i vinterdrakt-Ill.Grete Kvinge

STØV

Hva skal jeg skrive

Når alt er skrevet, og nattergalen synger

For siste gang.

Se, dagene løsner fra hverandre

Som sider i en bok.

Noen har ikke gjort jobben.

Jeg tørker støv,

Og skriver mellom øktene noen sanger

Om å ta vare på ordene.

Snart er alt bare bilder på nettet,

Og dagene blir lange

Uten en dråpe fra kildens vann.

Hva skal jeg skrive på veien, i hjertet

Til de bortkomne,

Som en påminning om hvem vi er?

Før solen går ned planter jeg et frø,

Og roper i fjellene,

Så skjønnheten kan bli synlig for alle.

SØVN

Før søvnen kommer

Taler jeg til mitt hjerte om stillhet,

Og vet at tålmodighet gir stor lønn.

Det evige henger ved oss som en kappe,

Og berører vårt indre som et deilig måltid.

I søvnen seiler jeg på havet, og over fjell

Til stjerner, og til den ene

Som har vært så lenge borte.

I drømmer kan jeg se alt, og kjenne nærhet

Hellighet, renhet og dybde.

Søvnen er inderlig, min beste venn

Og ladestasjon for kraft, sang og visdom.

Side 25

REISE UT

Mor følger meg et stykke på veien

Til skolen første dagen.

Jeg reiser ut, strekker meg

Mellom andre i bygda,

Til jeg står på egne bein et sted.

Jeg lengter tilbake, men fester blikket

Mot en stjerne, og reiser videre

Med friskt mot, og når langt

Før jeg med stolthet kan se bygda igjen

Og legge armene om mor

Som gav meg alt.

Det er kjærligheten som drar.

Jeg hviler i åkeren og dialekten,

Og kjenner tilhørighet til hus og landskap,

Og har bilder fra langt tilbake.

Jeg hørere kjælende ord fra mine egne

Som sitter på hver sitt reir

Med åpne dører, og tar imot meg

Når jeg kommer.

SISTE REIS

En morgen er alt forbi,

Klærne står urørt i garderoben,

Skoene opplinet.

Døden kom en morgen,

Og sorgen stupte inn over oss,

Uvirkelig, og brutalt.

I alt lyser håpet, det evige håpet

Som bærer oss over grensen.

Men våren skal komme igjen,

Og den som er gått bort skal våkne

Og stige som en hvit stjerne,

Inn i det aller helligste.

Side 26

FJELL

Skogen trekker seg opp

Mot fjellet som blinker i stillhet

Og bølger i hvite tagger til langt på natt.

Himmelen presser fjellet ned til oss

Som vil høyere med hjerte, sjel og skulder,

For å se nærmere på stjernene som lyser i blått.

Fjellet strekker seg fra grønne dager

Til fri sikt i stillhetens rom,

Der ånden tar oss med på lette vinger

Over grenser og opprørt hav,

Til dødsengelen banker på.

FLYKTIGE DAGER

Vi lever noen flyktige dager,

Og fortæres i hast.

Snøens hvite teppe kommer flyktig,

Og reiser bort i solvarmen

Som vann i bekker og elver.

Snøen kryper og stuper fra fjellet,

Og renner i havet som en rosett.

Dagene tæres i frost og rim

Frem mot en blomstrende sommer,

Og fjellene vokser i grønt.

Fjellene står som kirketårn i dalen

Og strekker sin hals mot lyset.

Dagene kommer flyktig inn vinduet

Og synger som trosten fra eviggrønne greiner

Og flakser i rommet til kammermusikk.

Speilet lærer oss hvem vi er, og fjellet

Holder dagene fanget i sitt nettverk

Til bygningsmannen gir befaling,

Og fjellene åpner seg i ild og redsel

Til dagene stuper i en hvitmalt kiste.

Side 27

TIDEN

Tiden etterlater ingen nye spor.

Vi snakker om tidens tann, men

Vet ikke sikkert

Om de er taushetens gåte.

Vi kjenner duft av frost, eller sommer.

Og vandrer avklippet i parken,

Som trær og busker

Som venter på vårens kraft.

Tiden ødsler tid utover jorden

Som en såmann.

Og tiden strekker seg inn i fjellet,

Der stillhetens hjul er et ekko

Fra slekt til slekt.

ENNÅ

Ennå har vi vinden og havet,

Og snøfuglen flyr fra pol til pol.

Og våre kropper blir utbrent på veien,

For vi er sårbare

Og trenger nye krefter hver dag

For å overleve.

Vi vokser inn i landskapet

Med hviskende lepper, og kaller på Gud,

Så vi kan få nye øyne, og et åpent sinn,

Så vi kan leke med engler

Og kjenne åndens kraft

Som gir oss lys og varme på reisen

Til de evige boliger.

Ennå er vi som fugler, og flyr som frø

I vinden, som bier fra blomst til blomst

Med hviskende lepper.

Vi står opp ved daggry, og bøyes i støvet

Før lauvet faller, og er i vinden

Som flagrende hjerter under åpen himmel.

Side 28

SVANER

Jeg ser i denne morgenstund

Et svanepar i elven.

En skjønn og yndig ring av gull

Skal dryppe ned

Til disse to som gir sin kjærlighet

I åpent landskap.

En stille sang skal tone ut

Som lys og vår.

Trompeten spiller i blomsterskrud

For henne og han som baner vei

Til lovsangkor.

Svaner bølger over jord

Og vekker til live, med frossen klang,

Det stumme smil.

Freden, stillheten, velsigner oss

Med kildevann.

Og i et morgengry i elven her,

Har svanene et i vårlig bad, og seiler

Spenstig som et par.

Det er et syn.

SØVN

Liljene sover, fjellet sover,

Barnet sover,

Og graset visner.

Lyset slukkes, ett etter ett.

Snart er hele bygden i stummende mørke,

Og alle sover.

Tjeneren sover, og bygningsmannen.

Skogen sover, og fjellet tier.

Markene sover,

Og det blir frost på jorden.

Og stjernene stiger mot Gud.

Side 29

HVITE FJELL

Hvite fjell under blå himmel,

Tinde på tinde

Uten spor, alt ligger øde,

Bare noen rein.

Hvite fjell, og jorden er i dvale.

Ingen klokker kimer,

Ingen drikker vann.

Frosten tærer landskapet.

Hvite fjell har sitt eget liv

Og blomstrer i sol og isroser.

Snøen blir til en hard skavle

Som styrter når tiden er inne.

Kom til de hvite fjell

Og se dette praktfulle, rene, ekte,

Som løper i klarvær og mørke

Som hvite hester i trav.

Kom til snøfjellet, til det hvite tempel,

Og bli beruset av kjærlighet.

Da vil du og få vinger,

Og fly som snøfnugg til verdens ende.

SKYER

Skyer på flykt,

Fjerne skyer uten mål.

Mennesker på vandring under himmelbuen,

Over store fjell, til fjerne kyster.

Skyer hviler over oss, og vanner jorden.

Her hviler den hele hop,

Og fjellene står steilt mot stormen

Før regnet kommer

Og stemmen i fjellet blir forandret,

Og skyene går i drift som saueflokker

Mot klarvær og sol i fjellet.

Det er høytid i Gjestehuset i de levendes land.