HEST I EVENTYRET-Ill
HESTER
Hesthaug,
Hestnes, Hestås, Hesten,
Navn
som lyser mot det blå.
Hester
blinker i det fjerne, traver
Mellom
fjell og fjord.
Månen
skinner fritt mot hester
På
en vakker sti dag.
Hardingslepa
over fjellet
Speiler
hest fra gamle år.
Hest
til lyst, og hest til glede,
Over
mark og fjell, i li.
Ri
en hest før dagen heller,
Søke
sammen under himmelkroner
Til
et treff for prinser og prinsesser,
Kjenne
varmen av å være
Grein
og frukt av epletreet.
Stien,
fjellet ligger foran
Som
et telt fra skapelsen,
Før
menneskene flyttet inn.
TALE
Naturen
taler til oss på stien.
Lyngen
taler ikke til alle,
Men
til den som er utvalgt til å se
Og
kjenne pusten av en blomst.
Her
er kilder du kan smake.
Kraften,
gleden åpner døren
I
skapelsens univers.
Med
ditt hjerte kan du komme
Og
finne fred i Jesu navn.
Naturen
speiler sol, og måne.
Brønnen
bugner, fjellet synger.
Bølger
går som vind i seilet.
All
naturen har en stemme.
Barn
og blomster åpner seg i eventyret.
Side 18
GRØNT
LAUV
Jeg
så et eviggrønt lauvtre,
Et
kristtorn som breier seg i hagen
Med
røde bær
Og
skaper livslyst og glede.
Lauvverket
er en hilsen,
Og
et kyss til gartneren som kommer
Hver
morgen med mat til fuglene.
Grønt
lauv skaper håp og kjærlighet.
Grønt
lauv er som ansikter, modne frukt,
Som
henger for våre øyner
Og
forteller at vi er en del av lauvverket,
Synlig
for alle folk.
UT
I VERDEN
Du
løfter hode
Og
går ut i verden,
Presser
kroppen i vind
Og
griper et annet hjerte.
Du
våkner i jubel,
Og
vandrer med kraft, dag for dag,
Til
tiden renner i havet.
Det
er vår lodd å bøye hode,
Og
kjenne varmen fra sol og måne.
Det
dypeste er ekkolodd
Som
føler fisk langs norskekysten.
Men
alle skal ut i verden,
Og
veien er lang og bratt. Vi må videre
Og
ser etter en stjerne, ser etter søsken
Og
er evig ung i nærhet til det hellige.
Vi
er et menneskebarn i ensomhet
Som
har fått helbredelsens gave i navnet
Som
lyser over alle navn.
Side 19
VIND
Når
sommervinden flyter over fjellet,
Og
jeg er ung, og ganske pen.
Da
får jeg vite av en kvinne,
Jeg
må komme:
Det
er så lenge siden sist.
Du
gjør meg glad.
Jeg
plukket syriner med på veien.
Hun
fikk hilsen, og et lite kyss.
Jeg
husker ikke resten, hva som hendte.
Men
vi ble venner da
Med
hjelpeløse blikk.
Når
sommervinden banker i mitt hjerte,
Da
må jeg smile. Jeg er like hel.
Tenk
alt i verden jeg har virket helt alene.
Nå
er jeg gammel, med joggesko,
Og
jeg er pensjonist.
Jeg
søker vinden over alle fjell,
Min
hjertenskjær, som synger.
Jeg
søker stillhet,
Og
interesserer meg for mangt.
En
dag var jeg på Galdhøpiggen.
Nå
er jeg her, i Trondheims katedral.
KJÆRLIGHET
Kjærlighet
kan dø.
Som
et isfjell kan det renne bort.
Om
våren er kjærligheten intens,
Om
høsten laber.
Kjærligheten
er et viktig fundament
For
livet i vinterstormen.
Langs
hele veien finnes møtepunkt og lys
Som
strekker ut sin hånd.
Og
her er jeg, og her er du.
Kjærligheten
er en gåte,
Den
sjette symfoni.
Side 20
ORD
Hvilket
ord er det største?
Som
en båt i alfabetet,
Som
en sang i barnet
Som
må lære alt
Fra
begynnelsen.
Sjelen
er en bolig for våre tanker,
Taushet
er et skip på havet, uten last.
Jeg
søker ord og møteplasser,
Og
kjenner regnbuen som et vern
Av
kjærlighet
Mot
troll og regn, og hagl.
Ordene
kan ikke fornekte sin form
Og
sitt innhold.
Bålet
kan ikke fornekte sin ild,
Og
fangen kan ikke fornekte sin skyld.
Ordene
åpenbarer verden for oss,
Og
gir oss begreper om hemmeligheten
Bak
alle fjell, bak ordene og vinden
Som
synger i skogen,
Og
gir oss et anker for livet.
STRØM
I VANNET
Når
tungen går lett
Er
det som strøm i vannet.
Fisken
skal opp for å gyte
Og
bjørnen står i fossen
Med
kvasse klør.
Mange
mennesker kjenner strøm i vannet,
Jaget
i samfunnet drar oss med,
Og
en del bukker under på veien.
Det
er tragisk, men sant.
Taushetens
smil har et ansikt.
Vi
må lære å lytte, lære å se vår søsken
Som
fisker i vannet.
Side 21
STILLHET
At
det er stille,
Stille
under jorden,
Det
tror vi på,
Selv
om stillheten skriker
Av
tusen år historie,
Og
vi hører vandring av tilhørere
Som
kommer og går.
Stillheten
etterpå,
Når
åkeren har lagt seg,
Og
elgoksen er badet i sol
På
vollen, langs skinnegangen,
Er
uten grenser.
Stillheten
har et eget galleri.
Det
er en talerstol i akvarell,
Et
utstillingsvindu
For
forbipasserende.
At
fossilene er stille,
Vet
vi som et sentralt tema
I
messehallen.
Vi
kan assosiere historiens gang.
HVITE
HESTER
Hvem
ser hvite hester
I
snø og is?
Snøfugl
i fjellet våkner i lyset,
Og
beveger seg lydløst
Mellom
gamle bjørketre og busk.
Typisk
med fjellhare
Og
ryper, hvite ryper som flyr,
Ørsmå
stemmer, vind.
Alt
i en mystisk atmosfære i høyden.
Og
breen brekker i polhavet
Mens
isbjørnen kjemper for maten,
Og
fiskeren kan sove ut.
Side 22
DAGENE
Dagene
er mange,
Og
kommer nølende,
Vare
som rådyrøyner,
Og
legger seg i naturen
Som
herskere over alt.
Dagene
danner grenser,
Og
skygger våre liv
Mot
det søvnblå havet.
Og
vi flettes inn av solen
Til
en grønn tråd i veven.
SKOG
Vi
er vitne til skogen
Og
stillheten,
Og
kjenner oss berørt av livet
Som
skyller over vårt ansikt.
Vi
går varsomt,
Og
har øynene åpne for variasjoner,
Og
lytter til stemmer
I
stillhetens paradis.
Vi
sitter i et tre og observerer
Alt
som skjer i nabolaget,
Og
kan rapportere om kattugler
Og
flaggermus.
Vi
er vitne til forgjengelighet,
Sårbarhet,
og er nyfikne på våren
Som
kommer imot oss
Som
en elskelig venn.
Vi
har vinger, og kjenner oss lette
Som
snøspurv og toppmeis,
Og
er hjemme i skaperverket.
Men
Guds veier kan ingen måle.
Side 23
BRENT
SKOG
Jeg
brant av noen tusen mål,
Men
det blir nok sommer likevel.
Jeg
brant av noen tusen kroner,
Og
ber om tilgivelse.
Kanskje
var det noen som ville berike seg
For
en aften.
Jeg
føler meg såret, og er i dyp stillhet.
Jeg
kjenner opprør,
Men
kanskje burde jeg heller ta det med ro
Og
tenke på den ene.
Jeg
brant alle broer i kjærlighetens verden,
Og
sitter nå alene igjen, ribbet.
Hele
livet brenner dette navnet i min sjel.
Den
ene brenner og lyser.
Jeg
kan aldri glemme tiden vi fikk sammen,
Og
at vi skal møtes igjen.
TID
Jeg
kjenner lengsel i mitt hus,
Jeg
føler tiden banker på,
At
noen leter etter et tilfluktsrom.
Jeg
tørster etter den ene,
Som
er et levende bilde, en blomst
Som
aldri visner.
Tiden
er som en pyramide.
I
begynnelsen er tiden uendelig,
Men
etter hvert blir tiden en varde
Som
lyser over de blå fjell.
Jeg
bærer kroppen som et bevis på tiden
Som
glir ifra oss, mens vi ennå lever.
Og
jeg lengter etter å favne den ene
Som
en blomst jeg vil eie
Som
den høyeste glede bak stjernegitteret,
I
Paradis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar