Fjell i vinterdrakt-Ill.Grete Kvinge
STØV
Hva
skal jeg skrive
Når
alt er skrevet, og nattergalen synger
For
siste gang.
Se,
dagene løsner fra hverandre
Som
sider i en bok.
Noen
har ikke gjort jobben.
Jeg
tørker støv,
Og
skriver mellom øktene noen sanger
Om
å ta vare på ordene.
Snart
er alt bare bilder på nettet,
Og
dagene blir lange
Uten
en dråpe fra kildens vann.
Hva
skal jeg skrive på veien, i hjertet
Til
de bortkomne,
Som
en påminning om hvem vi er?
Før
solen går ned planter jeg et frø,
Og
roper i fjellene,
Så
skjønnheten kan bli synlig for alle.
SØVN
Før
søvnen kommer
Taler
jeg til mitt hjerte om stillhet,
Og
vet at tålmodighet gir stor lønn.
Det
evige henger ved oss som en kappe,
Og
berører vårt indre som et deilig måltid.
I
søvnen seiler jeg på havet, og over fjell
Til
stjerner, og til den ene
Som
har vært så lenge borte.
I
drømmer kan jeg se alt, og kjenne nærhet
Hellighet,
renhet og dybde.
Søvnen
er inderlig, min beste venn
Og
ladestasjon for kraft, sang og visdom.
Side 25
REISE
UT
Mor
følger meg et stykke på veien
Til
skolen første dagen.
Jeg
reiser ut, strekker meg
Mellom
andre i bygda,
Til
jeg står på egne bein et sted.
Jeg
lengter tilbake, men fester blikket
Mot
en stjerne, og reiser videre
Med
friskt mot, og når langt
Før
jeg med stolthet kan se bygda igjen
Og
legge armene om mor
Som
gav meg alt.
Det
er kjærligheten som drar.
Jeg
hviler i åkeren og dialekten,
Og
kjenner tilhørighet til hus og landskap,
Og
har bilder fra langt tilbake.
Jeg
hørere kjælende ord fra mine egne
Som
sitter på hver sitt reir
Med
åpne dører, og tar imot meg
Når
jeg kommer.
SISTE
REIS
En
morgen er alt forbi,
Klærne
står urørt i garderoben,
Skoene
opplinet.
Døden
kom en morgen,
Og
sorgen stupte inn over oss,
Uvirkelig,
og brutalt.
I
alt lyser håpet, det evige håpet
Som
bærer oss over grensen.
Men
våren skal komme igjen,
Og
den som er gått bort skal våkne
Og
stige som en hvit stjerne,
Inn
i det aller helligste.
Side 26
FJELL
Skogen
trekker seg opp
Mot
fjellet som blinker i stillhet
Og
bølger i hvite tagger til langt på natt.
Himmelen
presser fjellet ned til oss
Som
vil høyere med hjerte, sjel og skulder,
For
å se nærmere på stjernene som lyser i blått.
Fjellet
strekker seg fra grønne dager
Til
fri sikt i stillhetens rom,
Der
ånden tar oss med på lette vinger
Over
grenser og opprørt hav,
Til
dødsengelen banker på.
FLYKTIGE
DAGER
Vi
lever noen flyktige dager,
Og
fortæres i hast.
Snøens
hvite teppe kommer flyktig,
Og
reiser bort i solvarmen
Som
vann i bekker og elver.
Snøen
kryper og stuper fra fjellet,
Og
renner i havet som en rosett.
Dagene
tæres i frost og rim
Frem
mot en blomstrende sommer,
Og
fjellene vokser i grønt.
Fjellene
står som kirketårn i dalen
Og
strekker sin hals mot lyset.
Dagene
kommer flyktig inn vinduet
Og
synger som trosten fra eviggrønne greiner
Og
flakser i rommet til kammermusikk.
Speilet
lærer oss hvem vi er, og fjellet
Holder
dagene fanget i sitt nettverk
Til
bygningsmannen gir befaling,
Og
fjellene åpner seg i ild og redsel
Til
dagene stuper i en hvitmalt kiste.
Side 27
TIDEN
Tiden
etterlater ingen nye spor.
Vi
snakker om tidens tann, men
Vet
ikke sikkert
Om
de er taushetens gåte.
Vi
kjenner duft av frost, eller sommer.
Og
vandrer avklippet i parken,
Som
trær og busker
Som
venter på vårens kraft.
Tiden
ødsler tid utover jorden
Som
en såmann.
Og
tiden strekker seg inn i fjellet,
Der
stillhetens hjul er et ekko
Fra
slekt til slekt.
ENNÅ
Ennå
har vi vinden og havet,
Og
snøfuglen flyr fra pol til pol.
Og
våre kropper blir utbrent på veien,
For
vi er sårbare
Og
trenger nye krefter hver dag
For
å overleve.
Vi
vokser inn i landskapet
Med
hviskende lepper, og kaller på Gud,
Så
vi kan få nye øyne, og et åpent sinn,
Så
vi kan leke med engler
Og
kjenne åndens kraft
Som
gir oss lys og varme på reisen
Til
de evige boliger.
Ennå
er vi som fugler, og flyr som frø
I
vinden, som bier fra blomst til blomst
Med
hviskende lepper.
Vi
står opp ved daggry, og bøyes i støvet
Før
lauvet faller, og er i vinden
Som
flagrende hjerter under åpen himmel.
Side 28
SVANER
Jeg
ser i denne morgenstund
Et
svanepar i elven.
En
skjønn og yndig ring av gull
Skal
dryppe ned
Til
disse to som gir sin kjærlighet
I
åpent landskap.
En
stille sang skal tone ut
Som
lys og vår.
Trompeten
spiller i blomsterskrud
For
henne og han som baner vei
Til
lovsangkor.
Svaner
bølger over jord
Og
vekker til live, med frossen klang,
Det
stumme smil.
Freden,
stillheten, velsigner oss
Med
kildevann.
Og
i et morgengry i elven her,
Har
svanene et i vårlig bad, og seiler
Spenstig
som et par.
Det
er et syn.
SØVN
Liljene
sover, fjellet sover,
Barnet
sover,
Og
graset visner.
Lyset
slukkes, ett etter ett.
Snart
er hele bygden i stummende mørke,
Og
alle sover.
Tjeneren
sover, og bygningsmannen.
Skogen
sover, og fjellet tier.
Markene
sover,
Og
det blir frost på jorden.
Og
stjernene stiger mot Gud.
Side 29
Hvite
fjell under blå himmel,
Tinde
på tinde
Uten
spor, alt ligger øde,
Bare
noen rein.
Hvite
fjell, og jorden er i dvale.
Ingen
klokker kimer,
Ingen
drikker vann.
Frosten
tærer landskapet.
Hvite
fjell har sitt eget liv
Og
blomstrer i sol og isroser.
Snøen
blir til en hard skavle
Som
styrter når tiden er inne.
Kom
til de hvite fjell
Og
se dette praktfulle, rene, ekte,
Som
løper i klarvær og mørke
Som
hvite hester i trav.
Kom til snøfjellet, til det hvite tempel,
Og
bli beruset av kjærlighet.
Da
vil du og få vinger,
Og
fly som snøfnugg til verdens ende.
SKYER
Skyer
på flykt,
Fjerne
skyer uten mål.
Mennesker
på vandring under himmelbuen,
Over
store fjell, til fjerne kyster.
Skyer
hviler over oss, og vanner jorden.
Her
hviler den hele hop,
Og
fjellene står steilt mot stormen
Før
regnet kommer
Og
stemmen i fjellet blir forandret,
Og
skyene går i drift som saueflokker
Mot
klarvær og sol i fjellet.
Det
er høytid i Gjestehuset i de levendes land.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar