MITT HUS Poesi 2018-3 *Sigve Lauvaas – Side 34-41

Harald Kihle-ill.

Side 34-41.

BESØK

Vi er bare på besøk, frivillig

Under skiftende skyer.

Noen ganger i byen, i trafikken,

Må vi kjenne på sorg.

Alle med lidelse, som ikke får hjelp.

Tanken, at dette skal vedvare,

Gjør meg urolig.

Vi trenger en salve for alt.

Vi er på besøk for å helbrede syke,

Vekke opp døde, lindre nød.

Vi er her bare en kort tid,

Før klokkene ringer til avskjed.

En drøm, liksom jeg, den ene

Skal klare alt. Det er feil.

Skaperen, som har ordnet årstidene,

Gjør oss levende igjen.

Ut or elden kommer de utvalgte.

Liksom snøfall kommer til jorden,

Skal den hvite skare synge navnet

Som lyser i all evighet.

BLINDE ØYNE

Jeg våkner ved midnatt.

Jeg ligger med flombelysning

Og ser den materielle angst i verden.

I overflaten er sykdom og nød.

Ingen jobb. Blinde øyne for fremtiden.

Alt til sin tid. Syklus. Livet går i bølger.

Splinter av kjærlighet oppløst i sjøvann

Skaper blindhet. Vi ser ikke.

Vi mangler visdom, et skapersyn

For å begynne på nytt.

MELLOM

La meg være mellom de andre

Lik en stein, et tre

Som har slått ring på vollen,

Med grus i bakken

Som et strå stikker jeg frem.

Et ansikt bøyer seg til jorden og ser

Nederlag, fornedrelse,

Røyktunge torvmyrer med folk

Som takker Gud for livet.

Mellom by og land strever jeg

Med ord, som pludrer i meg, som leker gjemsel

Når jeg skal skrive. De klinger hult

Som gamle tre, og legger seg til jorden.

Mellom de andre kommer vind og snø.

Jorden blir omskapt. Menneskene lager spor

Og finner tilbake til reiret.

Høst og vinter, vår og sommer. 

Det er livet det gjelder.

Alle ser frem til jul, og det vesle barnet.

Det er som vi fødes på ny – når vi opplever dette.

Stillheten og lyset skaper varme og trygghet.

Vi åpner oss mer for hverandre.

Vi er ingen stumtjener, men levende steiner

I et stort byggverk. Vi er mellom levende og døde,

På vei med en ledestjerne til Jerusalem

  

TRO

Når jeg mister troen på meg selv,

Kan jeg ta min hatt og gå.

La meg være en stumtjener, en frakk

Som blir gammel, ubrukt.

Minnet forteller om barndommens vind,

Om seil på sjøen, alle togreiser.

Jeg hører stemmer fra gammel tid,

Og blar i knitrende bøker.

Livet er en rikdom i seg selv,

Når troen kommer, har jeg det godt.

Da vil blodårene boble, og jeg kjenner

At noen bryr seg. Jeg er ikke er aleine.

HVILE

Å se kisten, gav ikke hvile.

Sogen ble ikke kvalt.

Det var en lysning i skogen,

Der kretsen av mørket ble tatt bort.

Her kunne jeg gå i stillhet, og hvile

Fra villfarelse og vanskelige tanker.

Tydeligere enn ord er lyset.

Det kommer i bilder og fester seg

Som frø og blomster i kjolen.

Øynene begynner å se klart,

Og hjerte blir beveget.

Jeg blir varm og svetter. Jeg sier farvel.

Jeg er maktesløs alene,

Men med troens kraft er jeg sterk.

Og jeg kan gå med et tillitsfullt blikk

Til verdens ende.

BORTENFOR

Snøen er nær meg,

Og blomstene i rommet lyser.

De smiler og gir meg glede.

Uten ord, uten at jeg lokker,

Er de hos meg og taler sitt språk.

Dette som jeg aldri kan begripe

Lyser imot meg: Her er jeg.

Snø, blomst, stol, bøker.

Ord som danser på stive permer

Skaper en atmosfære i rommet.

Bak huset danser snøfiller.

Mine hender klamrer seg til rommet.

Å ta i håndtaket, gir støt, binder meg

Av frost og vinter.

Jeg blir avvæpnet, ubrukelig.

Helt fra min barndom har jeg fryktet frost.

Sterk kulde har sett sine spor.

Gjennom vinduet ser jeg gatelykter.

Og jeg ser barndommen tydelig

Mens snøen danser.

Det er ubegripelig at jeg lever i dag,

At jeg ikke er bortenfor alt.

At jeg sitter her nå er et stort under.

Det er et tegn på at Jesus lever.

  

ØYEKONTAKT

Ingen øyekontakt til farvel,

Lenge siden sist,

Og likevel så fjern.

En som ikke ville gå – tok farvel

Og ble borte i skodde og natt.

En ubuden gjest.

Det var i går.

Han holdt meg ikke for narr,

Men voktet mine steg.

Brød må vi ha i hus,

Og vann for tørste munner.

Vi må oppleve stillhet og fred,

At gjester kan komme og gå

Med kjærlighet, med åpne øyne,

Som en blomst i sin beste alder.

HEIMLAND

Vårt heimland er uflikket,

Men skinner som ild.

Våre hjerter er rene. Ansiktet lyser

Og forteller om en indre glede - å høre til.

Søster og bror, familie. Slekten er et under,

Og etterkommere i tusen ledd.

Siden patriarkene har det vært viktig

Å minnes de døde. - Men smertesøylene

Skal ikke overskygge solen.

Vårt heimland er fostret i trengsel,

Men fødes på ny i glede.

Uro og svik taler sitt språk til en mørk verden.

Men mitt heimland skal lyse evig

Og velsigne hvert barn som er født.

DEN ENE

Uten noen, skjelvende og svak,

Uten en hånd å holde i.

Med blokk ut reiser jeg fra livet,

Uten noen tar grep, er jeg hjelpeløs,

Som et barn i redningsbøyen,

Eller en grå steinstøtte.

Den evige trøst, at vi er,

Holder den ene høyt som et spir.

Vi er ensomme i verden, uten håp.

Men den ene lyser, og tar seg av oss.

Med varme hender favner den barnet,

Og gir oss mat og nye klær.

Uten håp, blir til en jødisk sang

Om å eie det usynlige og se det usynlige.

Verden utenfor, er ikke verden der inne.

Sjelen har krefter til å overleve døden.

Men uten en hånd, kan ingen leve,

Og uten en skapelse, er ingen født.

DØD

Ovner og hår, fornedrelse, død.

Konstruksjoner av menneskehender,

Små skapninger i uniform.

Enkel kost. Ingen bearbeiding.

Klare grenser, med en galge.

Midtpunktet ble sopt reint,

Skjelving og skrøpeligheter fortiet.

Alt ble til røyk og svarte hull.

Jorden ble forferdet, og ilden sloknet.

Da var alle døde, støv og ånd.  

TOG

Toget har gått.

Den uendelige reisen tar aldri slutt.

Usynlig blod blir til elver,

Smykker av gull til fjell.

Hvem kan velsigne udåden.

Himmelen er ordløs.

Måne og sol svinger på hatten

Og løfter seg, som en bjørn.

Det svetter blod fra kirker og hus.

Tyskland blør, og såret vil ikke gro.

Der er for mye hat i folket.

Det kommer stadig nye tog,

Og stadig flere land rekrutterer.

Selv i dag ser vi åtsel langs veiene,

Og ulvene brøler som i krigens dager.

Livbelte strammer seg.

Hvem velsigner Israel i vår tid?

JEG ER

Jeg ser, elsker, og har livet foran meg.

Min stav følger det usynlige.

Jeg er i vinduet på ukikk etter folk i nød.

Jeg ser et hav av engler, lys i mørket.

Jeg er på reis. Siste tog, og aleine.

Det bivrer en uro. Tidens jag gir klarhet.

Vi trenger en usynlig ånd, en kraft

Som helbreder, og viser vei.

Jeg kommer til et land, og finner glede

I mennesker som ser det usynlige.

Snart er det for seint.

Landsbyer blir jevnet med jorden.

LAUV

Hvert barn er en bønn.

Fyll jorden med glede og fred.

Du er selv opphøyet som en stjerne

Og lyser for alle dine.

Som lauv skal du lyse i verden,

Dekke over hat og ondskap.

Du skal være deg selv, le og smile

Mot en ny hverdag.

Lauvet åpner seg, og reiser.

Vi og skal gi oss til kjenne, velsigne

Alt Gud velsigner. Og fylle våre kar

Med melk og honning.

Syke trær må få frihet.

Ilden favner oss med varme og kraft.

Det trenger gjennom merg og bein,

Renser oss, og lyser veien. 

SKOG

Kirkelyd. Det skinner langs veien.

Skogen er skapt av stemmer.

Gullet blir renset i glansen av skog.

Vi feirer det endeløse livet.

Grenser blir sprengt hver dag.

Tidens hjul reiser i trav over jorden,

Og vi hører stadig mer. Tårn raser.

Men vi lever på en fredelig plett.

Sjelens øye blir forstyrret av skogen,

Som opplever hat og vold. Smerten skjelver

Som trær i vind. Og sigden roper

I bølgene. Tiden river i seilet vårt.

 

Harald KIhle-ill.

 

MITT HUS Poesi 2018-3 *Sigve Lauvaas – Side 25-33

Harald Kihle-ill.

Side 25-33.

TIDEN KOMMER

Jeg rusler i hagen.

Nattens lamper er tent.

Tiden kommer med nye skudd.

Det lyser i lauv i lia.

Alt sammen er underlig.

Jeg blar i gamle papirer.

Snart er navnet hvisket bort.

I dag skal jeg rake stien.

Jeg åpne mitt hjerte i glede.

Jeg er blitt oldefar.

Natten er lys i Hardanger.

Tiden åpenbarer seg.

ALLE

Alle venter døden.

Alle har en tid å leve.

Av støv er vi kommet,

Til støv skal vi bli.

En dag skal vi oppstå igjen

Med et levende håp.

Vi forventer å møte den levende Gud,

Når alle hinder er brutt

Alle vil vente i det lengste.
Ingen har hastverk å reise.

Vi holder sammen så lenge vi kan,

Før livsgnisten slokner.

  

SKAPER

Gud hengte jorden på ingenting

Og skapte veier og stier i havet.

Gud skapte måne og sol, og en mengde stjerner.

Han skapte fugler, fisk, og alle dyr.

Til sist skapte han mennesket.

Han lot vannet under himmelen samle seg,

Så det tørre land kom til syne.

Jorden skal la grønne vekster gro og sette frø,

Og trær som bærer frukt skal spire.

Så skilte Gud mellom dag og natt,

Så menneskebarnet fekk hvile.

BARN

Jeg bæres som et barn

Og lyser fremtiden i møte.

Jeg er født under en stjerne,

Og vil lyse i evighet.

Om isbreen kalver,

Har jeg mot til å si ifra.

Og barn som danser ved ilden,

Må vi favne i dag.

Jeg savner tette grenser

Og roper i det fri.

Vi trenger et mønster i livet,

En vei og en sti.

Vi bæres fra vugge til grav,

Og tiden ror oss i land.

Vi ønsker vårt navn skal lyse

I kraft av brød og vann.

BÅL

Vi er alle et bål.

Vårt indre lever i kraft.

Vi lyser fra øyne og ører.

Hele mennesket lyser i verden

Som et bilde på skaperen.

Rastløse går vi omkring,

Og studerer hverandre.

Livets gåte kan ingen besvare.

Men vi er alle et bevis

At det finnes en skaper.

Bålet brenner så lenge vi lever.

Om asken tømmes i vind,

Så skal navnet lyse.

Vårt sanne bilde er åpenbart

I barnet som ble født.

SLIK DU ER

Slik du er, vil jeg huske deg

Mellom tømmerstabelen.

Du gikk aldri ifra bålet

Før alle glør var slokket.

Jeg husker du famlet i lyngen

Etter en viktig nøkkel,

Men du glemte aldri din venn

Som brøt opp låsen.

Slik du er, vil bålet brenne.

Du gav aldri opp, du var nær.

Og din hjertevarme gav styrke

Til alle dine i Gol.

VINTER

Når vinteren er kald,

Og alle hytter er forlatt.

Når sol og måne skiller lag,

Og det er natt.

Da roper ørnen fra sitt bur,

Usigelig som en av oss:

Det er frost.

Noen lytter, andre ser.

Noen spiller trefløyte i skogen.

Og det er vinter i en gammel koie

Hvor ingen har bodd på hundre år.

Her sitter stillheten,

Og døden banker på.

Snart er det vår. En skigard

Forteller om livet.

Varlige toner i vintersnø

Får oss til å fryse.

Vinteren er uendelig lang,

Og sola er langt borte.

Men snart går snøen i oppløsning.

Vi går mot lysere tider.

Svartrosten spiller en strofe,

Og barna går ut.

De prøver å synge med

Om eventyret i skogen.

VINTERBARN

Jeg er et vinterbarn, født til høytid og håp.

Med kraft skulle onde makter fordrives.

Jeg vokste, og tenkte på Gud,

Og så alle barn med vinger.

Spenningen mellom død og liv hører vinteren til.

Men jeg har overlevd alle odds til i dag.

Og det er et under.

SØVN

Rolig vinter i skogen.

Høge grantrær blir kranset

Av sølv og gull,

Og blinker og hvisker i været.

Lauvet stråler på nytt 

I tidlig dogglys, i rolig andakt

Ved tjern og fjord.

Barndommen kommer igjen.

Frø blir spredd. Regndråper

Vogger på grein og kvist.

Eikeskogen sover ennå.

Det er lenge til jul.

En målløs ånd svever i skogen,

Og sveiper landskapet

Med et slør av lys og varme.

I kjærlighet skal livet våkne.

LENGSEL

Lengsel etter deg.

En solgløtt, et øye, en munn,

En inderlig stemme.

Uten ord kom du, en sjel åpnet seg.

Du fylte mitt hjerte med glede.

Jeg hørte klangen.

Stille kom du fra det blå

Og beveget meg. Du er lys i mørke.

Hverdagen ble en lovsang.

All smerte var borte. Din musikk

Holdt liv i meg. Du sprenger grenser,

Og gav meg en lengsel

Som aldri tar slutt. Kjærligheten

Har våknet. Sår er min store glede.

BARNET

Stillheten holder barnet

Og gir det faste grenser.

Tomheten faller til jorden,

Og barnet vokser.

Jeg kjenner barnet.

Det får vinger og glir bort.

I det blå, i stillhetens hav

Vinker en stjerne.

Barnet lyser opp

Og er et solgløtt i livet.

Alt er skapt av Vår Herre

Til glede på jorden.

Bakom stillheten

Er musikkens klang levende.

Barnet kjenner åndens kraft,

Og favner lyset.

ENSOM

Jeg gikk i åkeren

Og fant et aks som lyste.

Jeg gikk inn i byen

Og fant fred i en bakgård.

Den som var utvalgt ble giftet bort,

Og min drøm var knust.

Den som strikket mine plagg

Og pusset mine sko, var borte.

Jeg så henne i et vindu

Opptatt med bleier og barn,

Framfor et bord med visne blomster.

Så var livet slutt, uten klage.

BOK

Les boka, les

Når ordene lyser imot deg,

Du får en åpenbaring.

Skriften forteller om Gud.

Du er søkk rik.

Sinnet bobler, sjelen flyter over.

Det drysser gull på veien.

Du er omfavnet.

Ikke besvim, men reis deg.

Du har fått varme hender

Så du kan åpne boken.

Les og ta imot. Du skal leve.

FJELL

Stig opp.

Bygg deg et tårn, et tempel.

Søsken på jord, kom sammen

Og se en åpen sky, en lampe i taket,

En engel som forkynner glede.

Min hage har mye frukt.

Gi til våre søsken, naboer og venner. 

Gi alt før stormen raser,

Og vi klamrer oss til et fjell.

Leire holder ikke.

Et hus bygges på fjell. En familie

Trenger en sikker grunnvoll.

Å leve i lyset gir god grøde.

TOMME GLASS

Alt er gitt bort. Vi lever på lånt tid.

Haugen min, er ikke min lenger.

Huset er i fremmede hender.

Alt i ung alder ble jeg fri,

Så jeg kunne reise.

Hvert år reiste jeg med tomme glass,

Og fikk inntrykk fra høye og lave.

Fjell og fjord lever på netthinnen

Som levende bilder.

Jeg har sett solen gå ned i havet

Og stå opp igjen.

På en endeløs strand, der ingen bor,

Kommer havet, – og stiger opp.

Det fyller alle glass med lik

Fra tidenes morgen.

Oppgjørets time er nær.

Alle blir oppsøkt og gjennomlyst.

Identiteten hjelper oss

For å slippe over grensen.

Vi trenger et navn og et pass,

Slekt, familie, og god vandel.

Å komme fra intet, er ingen byggestein.

Ekte gull er overalt i Guds tempel.

Veien er åpen for alle.

Jerusalem er målet

For de atspredte av Israels hus.

STILLHET

Hva er stillhet

Annet enn et varmt glass, et lys.

Du kan fylle meg med glede,

Be om nåde for mine synder,

Løfte meg ut av verdens gap,

Og være et vern for meg.

Selv er jeg frossen, men levende.

Jeg likner skaperen, men glemmer.

Jeg snubler, og faller.

Det er en trøst at jeg har fallskjerm.

Jeg har engler på alle sider,

Og et uendelig lyshav å seile.

SJEL

Hvitt skaper en sjel, et fjell

Som rekker til skyene.

Hvite engler, hvite hester i trav

Over landskapet i livet,

Minner om kjærlighet, et rent hjerte,

Gode mennesker som stråler

Og gir varme ifra seg.

Hvitt skaper en klang av musikk

Som englene spiller, sjel til barn

Som danser i sol og lyng.

Hvitveis og prestekrage på slettene,

En himmel full av stjerner

Med en utstrakt hånd.

At vi er elsket for den vi er.

MITT HUS Poesi 2018-3 *Sigve Lauvaas – Side 16-24

Harald Kihle-ill.

Side 16-24

JULETRE

Lille tre,

Stille juletre i rommet mitt.

Du er som en blomst.

Jeg fant deg i skogen,

Og du var engstelig når jeg kjørte deg bort.

Men jeg ville ære deg.

Og du lukter så godt.

Jeg kysser din nakne bark,

Og omfavner deg.

Du er i trygge hender. Som en mor

Vil jeg kle deg med engler.

Og på toppen skal stjernen lyse

Og fortelle om de vise menn og barnet.

Alle vil strekke sine hender

Og gi hver grein en gyllen ring.

Der skal ikke være en mørk krok i stuen

Når julen skal ringes inn.

Og alle har pyntet seg, og vil være et lys.

Treet er alt pyntet, og vi hilser GOD JUL.

Min lille søster, og min lille bror

Står i døren og venter.

Så hører de klokkene kime for barnet.

Og alle stråler av glede, og synger:

Deilig er jorden. - Og engler synger:

Fred på jord.

BLOMST

Mine fingrer lager blomster

Med søte lepper, med liten munn.

De står i vinduet og stirrer på meg

Og spør om de kan synge navnet

Som skapte alt, og er hos oss nå.

Mine blomster elsker å leve,

Og de elsket å gi alt med et hellig kyss.

En blomst er en hilsen til deg.

ØNSKE

Du kan ønske deg noe nytt hver dag.

Hver dag er en ønskebrønn.

Her slipper du tankene fri,

Og ønsker en hemmelig venn.

Om jorden er flat eller rund,

Kan du ønske å reise til Italia.

Den som har sett Venezia by,

Kan ikke være døv eller blind.

Hagen i Eden - av bær og frukt,

Ønsker du visst å besøke.

Trærne luter sin sterke rygg,

Og gir oss alt av glede.

Du elsker ordet, som brød og vann.

Her er det trygt å være. -

I skyggen av Jerusalem,

Favner du meg til det siste.

NATT

Natten jager lyset

Og mørket kryper inn.

Stjernene danser på himmelhav,

Og jeg beundrer det skapte.

Rommet fylles av stjerner,

Selv i den mørkeste natt.

Gjennom århundrer brenner bålet

Som lyser for vår fot.

Mitt hjerte tikker av glede.

Vi lever i tidens mektige hjul.

Og lyset vender alltid tilbake.

Snart er det jul.

SNØ

Jeg ser spor i snøen.

Og vinden visker dem ut.

Jeg skimter en stjerne i øst,

Og tenker på jul.

Vinternatten gir stillhet,

Snøen springer lett som en kattefot

Over landskapet, gjennom byen vår.

Skyene gir vinterlys i krystall.

I den mørke natt lyser en stor stjerne.

Snøen ligger som et teppe

Og lokker barn og voksne ut på ski.

Men vinden er iskald.

Trærne ligger i dvale, som en bjørn.

Jeg studerer landskapet,

Og ser et ansikt i nattens mektige lys.

Det er speilbilde av Gud.

NOVEMBER

Bladløse trær i november.

Lauv danser i parken.

Det kneiser i greiner og rusk

I novembermørke netter.

Parken blir åpen. Den vider seg ut,

Og vi ser nye stier.

Barn leker og gamle går tur.

Noen snakker med hunden og smiler.

Jeg velger å gå forbi.

Jeg går for meg selv under bladløse trær,

Og tenker på døden. En dag er det slutt.

Livet henger i en tynn tråd.

TID

Kanskje tiden ikke har tid

Til å snakke med meg, til å oppmuntre.

Her er så mange dødsdømte.

Den siste tiden spør jeg meg selv

Om det er mulig å vende tilbake.

En ny fødsel, et nytt håp for alle barn

Kunne befri verden for smerte.

Krigen blomstrer

Og skriver historie bak min rygg.

Jeg retter meg opp, og vil ikke se den veien.

Vi har en stjerne i tiden. Ordet gir trøst

Og våker over levende og døde.

Vi skal ikke holde profeter for narr.

Kanskje har de noe å si oss?

BÅT

Vi reiser på havet,

Og klamrer oss til et båthvelv.

Vi skal over til andre siden,

Koste hva det koste vil.

Vi har land i sikte, og holder oss fast.

Det er farlig å miste motet.

Å ha målet i sikte hjelper oss

Så vi ikke går under.

Vi reiser som drivtømmer i bølgene,

Og har ingenting med oss.

Vi går etter strømmen,

Og har månen som holdepunkt.

ET LYS

Et lys skal skinne fra hus til hus.

Langs alle veier, på alle fjell

Skal lyset skinne på jord.

Et lys skal skinne for glede og sorg.

På veien skal lyset skinne.

For søsken og venner skal navnet bli stort.

Lyset skal skinne for alle.

Gjennom tvil og tro skal vi finne vår vei,

Og lyse i kraft av vår gjerning.

I ordet ditt skal vi lyse klart

Til evighet i Guds himmel.

STOR GUD

Det er en veldig Gud vi har,

Større enn alle hav, og sterkere enn fjell.

Han som gjør vann til vin, helbreder syke

Og vekker opp døde fra graven,

Han er dommer over liv og død

Og kjenner vår tilmålte tid.

Hans ord er lys i mørket.

Større enn jorden, sterkere enn alle fjell,

Fører han sitt folk tilbake,

Og velsigner slekten med visdom.

Våpen blir forvandlet til hakker og spett.

Jorden skal gi av sin grøde.

Folket skal blomstre i et frodig land.

Med sitt ord skapte Gud verden.

SLUTT

Når spillet er slutt og teppet går ned

Er det kveld og natt i livet.

Vi våkner hver morgen, men lengter å se

At jernteppe faller.

Krig og rykter om krig, samler vår oppmerksomhet.

Men alt tar slutt en dag. Vi lever nå,

Et sekund fra evigheten.

Men snart vil jeg se et syn av deg.

Du hvisker navnet mitt,

Og omslutter meg med varme og kjærlighet.

ANNERLEDES

Om alt var annerledes:

At vi var brikker i et stort spill,

At høyder og berg var en illusjon,

Og vi et eventyr.

Er det mulig at noe er hellig

Og at noe tilhører onde krefter,

Eller er alt et spill mens vi lever.

Om vi kysser barnet, og løfter det,

Er det gjerne en sanselek,

Et flimmer fra en annen verden.

Om alt bare var en reise i tid,

Uten mål og mening,

Da var vi som bjørn og rev,

Et villdyr i eventyret.

Men, vi er født til konger i verden.

Og tror på en evig forvandling.

Vi lever i håp og tro på et evig liv.

NATT IGJEN

Natten flyter gjennom byen.

Ravner på hvert gatehjørne forteller.

Mennesker sitter bak vinduene og glaner.

På hagebenker, i glasskur er uteliggere.

Månen titter frem, stjerner i hopetall.

Men byens skyggesider er mange.

Labyrinten åpner seg om natten som en teltduk.

Natten flyter over hustak og tempelspir.

Når urviseren tikker mot fem

Blir det larm i byen, og køen går sakte.

Tut og kjør politikken roper i gradestokken,

Som går mot 30 pluss, og det virkelige livet

Begynner å hamre og knitre,

Før folk går hjem - trette som en tøysekk.

LEVE

Jeg lever med ordene

Fra en stor profet

Som døde for lenge siden.

Jeg løfter lyset som ordene bød,

Så alle kan se at det lyser.

Livet har øyne og hjerte med munn,

Og ører som hører hans stemme.

Fra historien vet vi - at profetord har sjel.

Det gir oss et varsel om tiden.

  

TID

Når dag og natt skiller lag,

Våkner menneskene.

Når dagen er god, og du ser landskapet på nytt,

Kan du glede deg over solen.

Vi lever i en underlig tid,

Sammen med bøker, bilder, musikk.

Vi plukker blomster fra blomsterbed

Og gir så lenge vi lever.

Og tiden går mens vi tar den i bruk.

Vi puster i regn og kulde.

Når solen skinner er tiden en åpen dør.

Da speider vi gull i fjellet.

MENNESKER

Det går et tog gjennom livet.

En kø mennesker forteller historien sin.

Hver dag og natt renner en elv.

Det er mennesker med flyttelass

I sin beste alder.

Tidens hjul ruller med slede og hest.

Tiden traver som aldri før.

Døde og levende skal frem til jul.

Der er midnattsmesse i kapellet,

Og lyset flommer.

Et postkort forteller om trengsel

Før solnedgang. Alle vil overleve tiden,

Men ikke alle vil til Paradis.

De strever i fossen, så lenge det går,

Før engelen kapper snoren.

RIKDOM

Ikke all vår rikdom var arv.

Vi ble født med en sterk vilje

Og en tro om å nå et mål.

Den som er født får ikke hvile

Før jobben er gjort,

Før hendene er hevet til seier.

Det brenner i alt vi gjør.

Rikdommen øker med tiden.

I dag kan vi love hverandre Guds fred,

Og signing over livet.

TIDEN GÅR

Dagene ruller. Tiden går.

Horisonten lyser i rødt.

Vind og skyer, vinter og vår

Vitner om gamle tider.

Alt er som før i naturen her.

Gamle og unge finner sin plass.

Tiden ruller mot fjerne strøk.

Snart reiser den siste svane.

Alt ruller på hjul. Trafikken

Vinker som aldri før.

Dagene ruller i tidens jag.

I natt går siste tog.

MITT HUS Poesi 2018-3 *Sigve Lauvaas – Side 7-15

Harald Kihle-ill.

side 7-15

LYD

Vær glad at lyden er ditt hjerte.

Du sover, og kjenner at alt fungerer.

Din heftige puls er normal.

Dag og natt sveiper solen i gaten vår.

Vi ser og hører trafikken.

Myke mennesker finner seg til rette

Med dagens ekkolyd.

En tropenatt kan være stille.

Folk går til ro, eller hviler i hagen,

Eller ved sjøen. De speider et hjerte

Som har samme puls,

Som puster og ånder for frihet

Som en leopard eller ulv.

BYEN

Byen er opplyst. Kafeen åpner dørene

Og musikken strømmer ut.

Nattens synd og rop blir til underholdning.

Blå røyk, glatte sammenkomster, hemmelige kjærtegn.

Alt bobler der folkene beveger seg.

Og fremmede blir dradd inn i varmen.

Byen har rom for alle. Gatene binder byen sammen

Og favner pulsen. Her er ømhet og villhet.

Og noen prioriterer å danse til alt er slutt.

Byens glede og smerte er stamkafeen.

Her møtes alle folk, men byen vokser ikke.

Ukjente hender hvisker etter penger og makt,

Og legger byen øde.

DEN ENE

Den ene lever, som en ukjent soldat.

Uten å se lyset, øynene, ansiktet,

Skal de varme hendene bli vår eiendom.

Jeg elsker den ene - som brevet, som luften

Som gav meg livet. Jeg sender hilsen

Om en dyrebar skatt som bor i mitt hjerte.

Den ene kommer i drømmer og åpner dører.

Lyset strømmer inn, og salver oss.

Jeg tar imot den ene som en ukjent soldat.

Den ene har gått gjennom ild og vann

Og blitt renset gjennom tusen år.

I dag kan vi favne hverandre som søsken.

TONER

Hvis lyset var bygget av toner,

Ville jeg ta det inn i mitt hus.

Den flytende stillheten skulle åpne dører,

Så alle fant veien.

Tonene ligger i tiden, som en kime

At noe godt skal skje. Barna gleder seg.

Mitt hjerte brenner, for jeg elsker den ene

Som kommer i Herrens navn.

Jeg følte din hånd, og ble helbredet.

Din røst åpnet porten, og lengselen ble til et møte

Under løvhyttefesten i Jerusalem.

Luften dirret i rommet,

Og byens evige orkester holdt oss i favn

Som små barn i en frodig hage.

AVKLEDD

Avkledd uniform,

Avkledd i sin rikdom.

Nytter ikke med ullplagg

Når en har syndet.

Avkledd i livet

Ser vi hvem vi er.

Heleren er som stjeleren.

Den som raner

Kan ikke åpne pungen,

Uten å dø.

Bare tilgivelse, nåde,

Kan redde slekten.

Alle har syndet.

Vi er avkledd i lyset.

Ordet er levende brød.

IMPULS

Jeg følger toget

Til Berlin, Warszawa.

Det knitrer og tikker i skinnene.

Hunder bjeffer. Folk står i kø.

Over grensen - uten riper.

Så blir en tatt som spion.

Et kaldt bånd rundt håndleddet.

Jeg puster i redsel.

Toget går over til andre siden,

Og mørket roper imot.

Her er fangeleiren – Auschwitz.

Jøden har vært her før.

MITT HUS

Mitt hus er fylt av gjester.

De er fordrevne fra sine hjem.

Piker og gutter danser på golvet

Når krigen er over og bålet er slukket.

De venter på prinsen, prinsessen,

Og overlever det verste som har hendt.

Snart skal de fly til Tel Aviv

Og bygge egne hus, være en kraft for verden.

Jeg adlyder den indre stemme,

Og favner de små med lys og varme.

En dag vil de velsigne oss tilbake i tusen fold.

De bygger sitt land til en hellig bolig

For Abraham, Isak og Jakob.

SKJEBNE

Om det er en utvelgelse, en skjebne å være født,

Så vil jeg pynte meg,

For ingen kjenner morgendagen.

Noen driver sport, hygger seg ved bålet,

Ligger i solen, eller strekker kroppen over en mur.

Noen betaler medgift, andre frigir fanger

Med livet som innsats.

Den verden vi lever i, holder hus for alle mennesker.

Noen har ikke språk, noen er på hospitalet.

Andre tegner livet med kjærlighet,

Og blir velsignet for det.

Abraham kjøpte et gravsted til Sara i Hebron.

Vårt gravsted er en bolig til Herren kommer igjen,

Og vi kan fly med hvite vinger.

JEG ER

Det er vanskelig å være en annen.

Selv med ulike hatter blir vi avslørt.

Der vårt hjerte er, der lever og ånder vi.

Akademi, bøker og visdom, kan gi oss en rolle.

Men navnet mitt er det samme,

Og stjernenes posisjon er lik. Jeg har ingen makt

Over livets grenseløse syklus.

Tykk eller tynn. Jeg kan bevege meg

Og feire dagen, når den kommer.

Jeg velger det som passer meg, og går til ro.

Snart hviler jeg i dine armer.

BLI LYS

La oss huske

Rettferdighet, godhet, visdom.

Lyset opplyser verden, mitt liv.

Jeg kan se meg i speilet, lese skriften,

Og strekke meg etter stjerner og Gud.

Dette er vår måte å leve på.

Vi hører stemmer i naturen, i ord

Som sprenger grenser og åpner seg som blomster.

Vi er begeistret, og løper etter lyset

Til det favner oss, og løfter oss som barn.

De som havner i fengsel, eller bor i mørket,

Trenger også et lys. Radio og Tv forteller ikke

Hva kjærlighet er. Arkivet er fylt av lidenskap.

Men, når lyset får slippe til i våre hjerter,

Er livet verdt å leve.

VOLD

Mørket avler vold.

Forbrytelser skjer om natten.

Når volden brer seg, må vi flykte.

Noen størkner i blod,

Andre får leve fredelig i lyset.

Hvem er de som hater, som driver vold

Mot sine egne, mot naboer og Gud?

Hvem svinger sverdet i mørket

Og ikke tåler lys?

Volden roper i labyrinten,

Og søker Guds utvalgte med sverd.

Fortapte sjeler.  Vold formørker verden.

Folk uten fremtid og håp, råtner på rot.

Verden trenger en vekkelse,

Så menneskene kan se og bli renset

Før det er for seint.

MARKED

Vi er på markedsplassen,

Og lever på en vektskål.

Vi ser etter overmennesker og hyrder,

Men blir veid og målt av rivaler.

Vi koker bønner og spiser hirse og gryn.

Vannet fra kilden skaper tro,

Så vi kan lovprise Skaperen og leve.

Visdommen har vi i ordet.

Om vi har røvet noe, gir vi firdobbelt igjen.

På sytti favners dyp trenger vi Guds nåde.

Den som vil leve, må overgi seg.

Vi skal elske, for han har elsket oss først.

 RØTTER

Jeg har dype røtter,

Og slekten er stor som en skog.

Nye kopper, og nye greiner

Skyter fart til våren.

Dypt i meg går årer.

I havet er grunner og skjær.

Et mønster av lys gir meg styrke.

Ja, livet er mer enn ord.

Lengselen vil stige fram.

Jeg ser i et speil - min vei.

Røtter sprenger grenser på jord,

Og kronen skal lyse som gull.

TAL

Jeg venter med tålmodighet

Å høre din stemme.

Når timen er kommet, er du her

Og taler mitt språk.

Du nevner mitt navn over lyset

Som skinner fra Betlehem.

Stilt vil jeg leve år etter år

Og vente på den ene.

En dag skal vi høre røsten din

Og se deg som du er.

Da skal jubelen stige på jord,

Og vi skal hilse våre kjære

Med et hellig kyss.

HELT

Heltedyrking hører ikke hjemme her.

I min barndom kunne vi beundre

Enkelte som merket seg ut.

De var gode i ski eller skøyter,

Eller de var sterke som fjell.

Om en var liten eller stor, fikk en medalje

Når en stor gjerning var gjort.

Mest av alt beundrer jeg jøden

Som overlevde, og har reist seg

Som et monument over alle mennesker.

Vi lever i et fritt land, men blir ofte kneblet

Av fremmede lover og bud.

Vi er renset fra slagg og støv, men kjenner nederlag

I møte med en fiendtlig kultur.

Den knebler våre kjære søsken

Til å bøye kne for en avgud.

Vi må våkne, og fylle våre beger med ny olje,

Så vi kan gå inn i mørket med lys.

Ordets krefter er sterkere enn døden.

Hans løfter vil reise oss opp den siste dag,

Og vi skal få leve evig i navnet over alle navn.

EN DAG

En dag skal ingen kjøpe og selge.

Solen blir formørket.

Åndens krefter blir resirkulert, de går i arv,

Og nytt liv reiser seg or asken.

En ny dag, hvor menneskene lyser, skal stige frem.

Denne dagen blir aldri mer formørket.

Og åndens krefter skal opphøye navnet

I jubeltoner - med harpespill av engler.

BARN

Vi hadde barn. Vi har dem ikke lenger.

Vi hadde naboer. Alle ble kvalt.

Krigen ryddet jorden.

Barn bærer en arv, og en fremtid.

Vi mistet alt. Tårer stivner. Vi har ikke ord.

Etter mange år, er slekten et minne.

Men noen ble tilbake for å skrive navnetrekket

Til alle som gikk bort.

Ingen kan glemme krigen.

Opp av intet vokste et folk. Det skinner

Og sprer varme, glede og håp.

Den som velsigner Israel, skal bli velsignet.

Barn er en gave, en skatt. Barn gir oss trøst.

Et barn er mer verdt enn hele verden.

La oss juble i lovsang. Barnet er født.

I dag er det jul i våre hjerter.

LANDSKAP

Sjelens landskap taler i oss, og gjennom oss.

Vårt hjerte er rotfestet i sjelen,

Som holder kontakt med en hellig Gud.

Sjelens rikdom er en dyp lengsel

Etter det levende vann.

Sjelens landskap holder oss fast til jorden

Og er en plattform mot høyere mål.

Åndedrettet hviler i sjelen. Den skaper en rytme

Som bærer oss frem dag etter dag,

Til vi i et nu skal fly til andre siden av fjellet,

Der favner lyset oss - som sine barn.