Nesten usynlige hester-Ill.foto
BO
ET STED
Jeg
ville bosette meg på overflaten,
Kanskje
i nærheten av fjellet
Som
har hjulpet meg med fakta.
Jeg
skriver og bosetter meg på veien
Som
blir borte mer og mer
Til
jeg er alene igjen på en øy i havet
Sammen
med en fugleflokk.
Og
himmelen er blå og ren, og solen gaper
Av
glede imot mitt ansikt, og ler
Av
ordene som siler i luften.
Jeg
bor i dimensjoner som løftes
Og
svinger i malstrøm som en spiral
Som
søker mulighetene med intens styrke
Og
gjemmer seg i sitt eget skall i rommet
Når
havet stiger.
VINDU
Jeg
ser ut av vinduet, og ser fjell
Med
hvite hester, gjennomsiktige hester
Som
oppviser åpenhet,
Men
er lenket til hverandre.
Jeg
ser snøfnugg danse som hester i fjellet,
Som
trosser vinterværet, og gleder seg
Over
minusgrader og skiføre,
Mens
nettene blir korte, og solen minker
Til
en bue i vest.
Jeg
ser strømmer av fugler som drar mot toppen,
Og
sklir barbent ned i sprekker,
Og
dekker over all naturen, som lønneblad,
I
et teppe som forteller om våre veier
Og
alt vi har i vente.
Jeg
forsoner meg med tiden som banker
Som
et hjerte, og gjør oss nærsynte og stive,
Så
vi ligner gamle trær som roper etter fedreland.
Side 9
FOLK
Jeg
møter stadig folk
Fra
alle verdens hjørner,
Og
sanser kulturer og kunst
Som
skiller seg ut med latter,
Og
toner i musikk
I
det store bildet som lyser
Og
søker vårt øye og sinn.
Jeg
møter seere og malere,
Sangere
og industriarbeidere,
Alle
legger merke til tiden som går
Mellom
veier og telt i dalen
Til
byer og høye fjell.
I
begynnelsen så jeg etter bilder i naturen
Og
merket kropper og ansikter
Som
lignet mitt eget bilde,
Før
urbildet dukket opp og gav vekst
Til
troen og håpet, og forvandlet mitt liv.
VELKOMMEN
Jeg
er mottakelig for forandring,
Og
er åpen for kunst
Som
tangerer mellom symbol og virkelighet.
Jeg
ønsker duften av henne velkommen,
For
kraften drar i meg
Og
gir meg en guddommelig innsikt,
En
ånd som bærer ordene frem
Til
folkene til venter på stranden.
Jeg
hviler i ordene som lyser på veien, og glemmer
At
jeg er en tjener med en udødelig sjel
På
veien til Jerusalem, den hellige byen
Som
blir rykket bort, og kommer igjen
Ren
som en due fra oven
Til
toner av strengemusikk og trompet.
Side 10
RETT
OVERSATT
Jeg
oversetter ikke.
Det
er ikke enkelt med ord
Som
lyser opp.
Hva
er meningen, poenget,
Hva
kan jeg lære?
Jeg
staver meg frem,
Og
er ferdig på morgenkvisten
Med
gammel kaffe
Og
smuler av brød på golvet.
Jeg
oversetter engler, beger,
Halvferdige
rim,
Og
drikker vann mellom ordene
Som
går alene, uavhengig av språk
Til
neste stavelse, generasjon.
Det
er et faktum at alt er ikke lett,
Og
måles og veies
Som
små barn på fødestuen,
Poteter
i skillemaskin,
Eller
brøddeig..
Jeg
oversetter ved soloppgang
Og
finner nye veier til kjernen
Som
holder materien sammen
Til
en bunt arme lyngblomster
På
en ny arena, hvor lyset åpner porter
Og
hjerter banker for kjærlighetens gave
Med
ordets gjenskapermakt.
LYS
Vi
kan ikke klatre inn i lyset
Eller
fange det med våre hender.
Men
lyset kan favne oss
Som
et gitter av stråler, og løfte oss
På
drømmens vinger.
Der
kan vi gjemme oss i lyset,
Og
være synlige som stjerner og måne
Til
verdens ende, i stillhet og tillit.
Side 11
I
NATTEN
Hvem
banker på i natt,
Og
hvem leker i vinden?
Mine
øyner stirrer dypt i skymringen
Og
legger seg som en vev på puten.
Jeg
er i mine bilder, og fylles
Av
undring og lengsel til det store dypet.
Men
når alt usynlig blir synlig,
Vil
jeg forstå himmelens lys
Som
ordet som ble menneske
Og
tok bolig iblant oss.
Om
noen banker på, vil jeg lytte.
Kanskje
en tigger er på døren i natt?
Kanskje
var det en engel i forkledning
Som
hadde reist på hesteryggen
Over
store fjell, til min enkle stue i dalen?
Jeg
blir svimmel av tanken.
Jeg
må sove, og kjenne varmen
Av
den dype stemmen.
I
natt vil jeg bøye meg i stillhet,
For
Herren har talt.
FUGL
Det
flyr en fugl i natten,
Det
er en evighetsfugl, en søster eller bror.
Små
søsken leker i tunet,
Og
noen speider i fjellet
Etter
de levendes land.
Fugler
løfter sine vinger, og flyr som harpestrenger
Over
land og hav, over fjell og fjord,
Til
boplasser på øde strekk,
Der
toget farer forbi som lynet.
Der
er vinteren lang som et eventyr,
Med
fuglebrett i hagen.
Og
folk løfter hverandre i kjærlighet.
Side 12
FISKEVÆRET
Jeg
har vært i fiskeværet
Og
på fyret.
Jeg
har sett gamle og unge menn
Gå
i bølgene.
Havet
tar og havet gir.
Lofoten
løfter sin panne i solen
Og
leser vår lengsel.
Kraftig
banker fisken i garnet
I
Lofoten, i øyværet,
Der
tiden står stille nå.
I
tusen år har fiskeværet åpnet sine dører
Og
samlet fisk til menneskene,
Så
livet kunne gå videre.
Jeg
har vært der ute i havgapet
Og
lest vandringen
Fra
tidenes morgen til i dag.
Og
alt dreier seg om fisken
Som
daglig brød,
I
navnet til Fader vår.
VERDEN
Opp
og ned går verden,
Som
en båt i bølger.
Verden
er på bunnen, folkelig,
Men
har et fordreid ansikt
Og
fremstilles som fremmed.
Verden
er delt i små biter,
Og
en vet ikke hvor en skal begynne vandringen.
Det
er langt fra pol til pol,
Og
kontinentene er dekket av fjell,
Og
havet skiller oss.
Bare
ord og himmelens nettverk
Kan
bygge broer for fremtiden.
Side 13
MØTES
Dikteren
og leseren møtes på fjellet,
Ved
en bekk,
Der
begge er fremmede.
De
møtes på toget, mens alt er stille,
Og
øynene treffer hverandre
Som
lysglimt.
Dikteren
søker sannheten i ordet,
Og
serverer frukten som gave
Til
alle som tar imot.
SNØ
Noen
venter på snøen,
Mens
noen ønsker at den ikke kommer.
Noen
lever av snø
Og
lokker turistene med hester i fjellet,
Mens
andre frykter kaos på veien
Med
snø og is, og ulykker.
Min
sjel kan ikke oppnå fred,
Uten
å kjenne renhet i snøhvite fnugg
I
en nattesvart, tung verden.
Mitt
hjerte lengter alltid etter varme
Og
en grønn og frodig sommer.
Snøen
er et bakteppe til det evige,
Det
hvite fjellet som lyser i verden
Og
skaper alt nytt.
SANG
Jeg
lovsynger det hvite. Nattergalen synger
Om
den nakne renhet, om bildet av det hellige
Som
lyser over jorden og skaper unntak
I
dødens verden, hunger og pest i korridoren.
Jeg
lovsynger den hvite engel til evig tid.
Side 14
HVITE
HESTER
De
hvite hestene kommer fra månen,
Eller
et sted langt borte fra.
En
flokk gjess, isbjørn, hvite hester
Er
som bølger på havet
Som
bryter mot land
Og
reiser seg med store spir,
Og
bøyer av som fossefall og stryk i fjellet,
Der
hestene flyr i skyer og galopperer
Som
himmelstorm i rommet.
Et
sted mellom oss
Traver
hvite hester i luften,
Og
vi er redde for mørket, der hestene bor,
Og
vinker som snøfnugg i natten.
Jeg
er redd de stor hvite hestene
Som
kommer inn i landet
Og
slukker lyset langs veiene,
Der
vi vandrer, og leter etter mening,
Teller
dager og år, og venner
Som
er gått bort mens vi venter
Brev
fra hospitalet.
ORD
Ord
er bilder. Jeg har mange bilder i stua.
Det
er lettvint å henge dem på knagg
Som
yttertøy og skjorter.
Bildene
er til stede i all slags vær.
De
står i stua og venter til noen banker på,
Eller
kommer rett inn gledesstrålende
Med
blomster og svettelukt.
Ord
tar imot alle på beste måte, og møter oss
Som
venn eller nabo, med et smil.
Og
til større nærhet, til mer kjennskap får vi
Til
bildet som gir av seg selv, ubetinget,
Så
vi kan få et gløtt av det innerste.
Side 15
FREMOVER
Bilen
er i bevegelse,
Menneskene
går fremover
Og
dagene smiler bredt
I
sommervarmen.
Jeg
vil ikke lukke øynene
For
maskinen som durer i vei.
Med
nye språk farer hjulene frem
Og
forvandler landskapet.
Jorden
blir sådd, og høsten kommer
Alt
er i en plan, og til glede for oss.
Og
snart er vi fremme ved målet.
Hjertene
banker for den ene.
Og
vi er på toget, passerer stasjoner
Som
trykknapper, lyspunkt i natten.
Det
er henne eller han, og den lille
Som
er på vei til en ny verden.
FATTIG
Fattigdommen
raser i verden
Og
flere og flere slutter å jobbe,
Og
gatebilde yrer av folk.
Som
en karavane glir toget i tiden
Som
banker på.
Men
døden skjærer inn fra havet,
Og
folket blir sårbart.
Hjelpesendingene
avtar i styrke
Og
natten kommer med pest,
Mens
håpet svinner.
De
rikes hus blir høyere, murene blir tykkere,
Og
vaktmennene går med gevær,
For
det er ikke trykt i landet
Hvor
ingen dyrker og ingen sår,
Og
rasjonene smuldrer bort på veien.
Side 16
LIVET
Hemmeligheten
med livet
Får
vi aldri vite her.
Underet,
at vi lever nå,
Er
av en høyere opprinnelse.
Tiden
som jager utenfor husveggen,
Kan
aldri skape liv.
Selv
på tur til fremmede planeter,
Vil
vi aldri oppdage den ene.
Han
som gir og tar, og kalles under
Rådgiver,
herre og gud,
Og
som har all makt på jorden
Og
under jorden, har gitt oss livet.
Livet
er en gave og en hemmelighet,
Et
anker til det overnaturlige.
Vi
er lenket til skapelsen,
Vi
er en del av melkeveien, vår promenade
Fra
opphavet til lysestaken slokner.
TID
Tiden
er et øyeblikk.
Alle
dager i livet er øyeblikk,
Støv
i ørkensand, korn fra åkeren.
Vi
bæres frem i et øyeblikk,
Mens
stormen hyler i trærne.
Og
i et øyeblikk er vi borte fra jorden.
Tiden
rensker treskeplassen,
Og
såkornet går over i nye liv
Til
røttene vokser inn i himmelbuen.
I
øyeblikket blir det plantet og sådd,
Men
stormen og nøden herjer på jorden.
Bare
nåden kan berge en rest for Israel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar