MITT HUS Poesi 2018-3 *Sigve Lauvaas - Side 2-6

MITT HUS

Harald Kihle ill.

Poesi 2018-3

  

Harald Kihle-ill.

Sigve Lauvaas

Nobel forlag

***

s.2-6

MITT HUS

Mitt hus blir revet

Litt for hver dag som går,

År etter år.

Mitt hus skal ikke reise seg igjen

Før det blir fred på jord,

Og jeg kan sove med åpne vinduer

Og en åpen dør.

Mitt hus blir vakrere når solen går ned.

Da vil speilet fortelle

Om hjertets innerste dyp.

Huset skal overleve døden,

Og reise seg i kraft, skinnende rent,

På en overnaturlig måte.

SJELEN

Sjelen synger av seg selv.

Den er blindet av solen, men synger

Når den skuer kjærligheten i ordet.

Sjelen tørker ikke ut, den mister ikke sin kraft.

Den følger oss som en engel,

Og bor i oss som en mektig hånd.

Når sjelen får lov til å styre livet

Og vandringen på jord, da fylles vi av energi,

Visdom og sannhet fra kilden.

  

MØRKETS LENKER

Mørket er kommet inn i mitt hus.

En arving er ført til graven.

Avkledd er alle - når livet er slutt.

I mørket sover de døde.

Sjelen vandrer i ånd og kraft,

Men mørket svøper sine.

Når engelen kommer med sørgebud,

Er dødsmerket satt på vår panne.

I vektløse rom skal vi vandre i lag

Og møtes når tiden er inne.

Da hører vi toner fra en fjellkatedral:

At mørkets lenker er brutt.

Vi reiser i lyset, og møtes igjen

Med navn - og tydelig adresse.

FANGE

Jeg fører fangene frem i lyset.

Her skal de renses i tusen år.

Vi sørger ikke, for sørgetiden

Er viet mørket - i evighet.

En tid for glede, en tid for sorg.

Jeg flyr med bud til venner:

At vi må fange den rette tid,

Så vi kan leve trygt i landet.

Jeg gransker ordet, og brenner bål

For sol under himmelbuen.

Når natten kommer er vi der,

Fanget av glitter og stjerner.

KIRKEN

En kirke består av levende steiner.

Og menigheten favner de troende

Som søker Gud nåde.

Som fuglen flyr mot sør eller nord,

Har menneskebarnet et oppdrag:

Å dele ordet, det levende vann.

Forsoningen mellom mørke og lys,

Beror på Vår himmelske far,

Og barnet som er født.

En kirke har ordet. Det er vår glede.

Hver søster og bror har et hellig kall:

Å fortelle at Jesus lever.

ALLEEN

Alleen lyser i gåsunger.

Bokstavene griper i speilet.

Vi ånder våren og skifter klær.

Snart er sommeren tilbake.

Jeg er svanger med ord,

Og har et spørsmål om liv og død.

Hvem bestemmer, uten den ene,

Som elsker oss, og gir oss gode gaver.

Han velsigner barnet, og vekker

Alle hellige i landet.

Alt vi ser, pryder vår hage. Vi lytter,

Og oppdager Abraham og Gud i et lyshav.

Landskapet bugner av blomster og frø.

Men, det som binder oss sammen, er Ordet.

Det evige lys er en bunnløs rikdom

Som åpner veien til evighet.

DAGENE

Dagene går med å flytte på ting.

Vi samler og tørker støv.

Vi skygger vår nabo,

Og glemmer å si farvel

Når noen av de nærmeste dør.

Et lyspunkt er at livet er levd,

Og ingen kan dømme våre steg.

Som dagene går, skal de komme igjen

Og lyse i rommet som før.

Om vi er alene, er språket fast.

Tiden vil alle ha.

Den favner vår kropp som mørke og lys.

Tiden er vår venn i dag.

Dagene åpner en ukjent dør.

Vi sitter med en ønskekvist?

Våre dager er talte, grenser er satt.

All verden skal vite, – liv er skatt.

Vi trenger hverandre, som vann og brød.

Til sist slokner lampen ut.

LYS

Lyset virker på maleriet

Som i et landskap, i et speil

Som fyller vårt hjerte.

Det gjennomtrenger merg og bein

Og får mennesker til å åpne seg.

Lyset er en bauta, en hjørnestein

Som snakker på alle språk.

I hellig orden er den en søyle

Som strekker helt til himmelen.

Lysets katedral er som våre hjerter,

En evig bolig.

FYRTÅRN

Fyrtårnets lys dreier seg

I dagens kretsløp.

Skyene reiser med vinden,

Og havet heiser hvitt flagg langs kysten.

Pannen svetter, og brosteinene er kalde.

Ingen kjenner morgendagen.

Melketenner er borte, snøen har reist.

Vi er alene med brukket rygg.

Båten er knust. Stormværet maler og maler,

Mens de bygger en ny europavei.

Landskapet blir delt mellom hav og land.

Himmelen er et skjold for verden,

Som stuper. Her er ingen forsikring,

Ingen sluttpakke. Vi er prisgitt fyrtårnet.

Det holder liv i oss til arven skal deles.

BAK RYGGEN

Det hvisker og tisker bak ryggen.

Presset øker, og vi kan ikke være oss selv

Uten å gå på kompromiss.

Smaken er som baken, som tannpasta og ketsjup.

Vi liker det vi blir matet med, og lukker øynene.

Vi har ikke mer å si.

Navnet kommer i media. Huset lyser, og gaten

Blir oppkalt etter oss. Evige, gamle helgenbarn

Etter 2. verdenskrig får sine medaljer

Sytti år etter tragedien. Men de som utførte oppdraget,

Ugjerningsmennene, er turister i byen.