MITT HUS Poesi 2018-3 *Sigve Lauvaas – Side 34-41

Harald Kihle-ill.

Side 34-41.

BESØK

Vi er bare på besøk, frivillig

Under skiftende skyer.

Noen ganger i byen, i trafikken,

Må vi kjenne på sorg.

Alle med lidelse, som ikke får hjelp.

Tanken, at dette skal vedvare,

Gjør meg urolig.

Vi trenger en salve for alt.

Vi er på besøk for å helbrede syke,

Vekke opp døde, lindre nød.

Vi er her bare en kort tid,

Før klokkene ringer til avskjed.

En drøm, liksom jeg, den ene

Skal klare alt. Det er feil.

Skaperen, som har ordnet årstidene,

Gjør oss levende igjen.

Ut or elden kommer de utvalgte.

Liksom snøfall kommer til jorden,

Skal den hvite skare synge navnet

Som lyser i all evighet.

BLINDE ØYNE

Jeg våkner ved midnatt.

Jeg ligger med flombelysning

Og ser den materielle angst i verden.

I overflaten er sykdom og nød.

Ingen jobb. Blinde øyne for fremtiden.

Alt til sin tid. Syklus. Livet går i bølger.

Splinter av kjærlighet oppløst i sjøvann

Skaper blindhet. Vi ser ikke.

Vi mangler visdom, et skapersyn

For å begynne på nytt.

MELLOM

La meg være mellom de andre

Lik en stein, et tre

Som har slått ring på vollen,

Med grus i bakken

Som et strå stikker jeg frem.

Et ansikt bøyer seg til jorden og ser

Nederlag, fornedrelse,

Røyktunge torvmyrer med folk

Som takker Gud for livet.

Mellom by og land strever jeg

Med ord, som pludrer i meg, som leker gjemsel

Når jeg skal skrive. De klinger hult

Som gamle tre, og legger seg til jorden.

Mellom de andre kommer vind og snø.

Jorden blir omskapt. Menneskene lager spor

Og finner tilbake til reiret.

Høst og vinter, vår og sommer. 

Det er livet det gjelder.

Alle ser frem til jul, og det vesle barnet.

Det er som vi fødes på ny – når vi opplever dette.

Stillheten og lyset skaper varme og trygghet.

Vi åpner oss mer for hverandre.

Vi er ingen stumtjener, men levende steiner

I et stort byggverk. Vi er mellom levende og døde,

På vei med en ledestjerne til Jerusalem

  

TRO

Når jeg mister troen på meg selv,

Kan jeg ta min hatt og gå.

La meg være en stumtjener, en frakk

Som blir gammel, ubrukt.

Minnet forteller om barndommens vind,

Om seil på sjøen, alle togreiser.

Jeg hører stemmer fra gammel tid,

Og blar i knitrende bøker.

Livet er en rikdom i seg selv,

Når troen kommer, har jeg det godt.

Da vil blodårene boble, og jeg kjenner

At noen bryr seg. Jeg er ikke er aleine.

HVILE

Å se kisten, gav ikke hvile.

Sogen ble ikke kvalt.

Det var en lysning i skogen,

Der kretsen av mørket ble tatt bort.

Her kunne jeg gå i stillhet, og hvile

Fra villfarelse og vanskelige tanker.

Tydeligere enn ord er lyset.

Det kommer i bilder og fester seg

Som frø og blomster i kjolen.

Øynene begynner å se klart,

Og hjerte blir beveget.

Jeg blir varm og svetter. Jeg sier farvel.

Jeg er maktesløs alene,

Men med troens kraft er jeg sterk.

Og jeg kan gå med et tillitsfullt blikk

Til verdens ende.

BORTENFOR

Snøen er nær meg,

Og blomstene i rommet lyser.

De smiler og gir meg glede.

Uten ord, uten at jeg lokker,

Er de hos meg og taler sitt språk.

Dette som jeg aldri kan begripe

Lyser imot meg: Her er jeg.

Snø, blomst, stol, bøker.

Ord som danser på stive permer

Skaper en atmosfære i rommet.

Bak huset danser snøfiller.

Mine hender klamrer seg til rommet.

Å ta i håndtaket, gir støt, binder meg

Av frost og vinter.

Jeg blir avvæpnet, ubrukelig.

Helt fra min barndom har jeg fryktet frost.

Sterk kulde har sett sine spor.

Gjennom vinduet ser jeg gatelykter.

Og jeg ser barndommen tydelig

Mens snøen danser.

Det er ubegripelig at jeg lever i dag,

At jeg ikke er bortenfor alt.

At jeg sitter her nå er et stort under.

Det er et tegn på at Jesus lever.

  

ØYEKONTAKT

Ingen øyekontakt til farvel,

Lenge siden sist,

Og likevel så fjern.

En som ikke ville gå – tok farvel

Og ble borte i skodde og natt.

En ubuden gjest.

Det var i går.

Han holdt meg ikke for narr,

Men voktet mine steg.

Brød må vi ha i hus,

Og vann for tørste munner.

Vi må oppleve stillhet og fred,

At gjester kan komme og gå

Med kjærlighet, med åpne øyne,

Som en blomst i sin beste alder.

HEIMLAND

Vårt heimland er uflikket,

Men skinner som ild.

Våre hjerter er rene. Ansiktet lyser

Og forteller om en indre glede - å høre til.

Søster og bror, familie. Slekten er et under,

Og etterkommere i tusen ledd.

Siden patriarkene har det vært viktig

Å minnes de døde. - Men smertesøylene

Skal ikke overskygge solen.

Vårt heimland er fostret i trengsel,

Men fødes på ny i glede.

Uro og svik taler sitt språk til en mørk verden.

Men mitt heimland skal lyse evig

Og velsigne hvert barn som er født.

DEN ENE

Uten noen, skjelvende og svak,

Uten en hånd å holde i.

Med blokk ut reiser jeg fra livet,

Uten noen tar grep, er jeg hjelpeløs,

Som et barn i redningsbøyen,

Eller en grå steinstøtte.

Den evige trøst, at vi er,

Holder den ene høyt som et spir.

Vi er ensomme i verden, uten håp.

Men den ene lyser, og tar seg av oss.

Med varme hender favner den barnet,

Og gir oss mat og nye klær.

Uten håp, blir til en jødisk sang

Om å eie det usynlige og se det usynlige.

Verden utenfor, er ikke verden der inne.

Sjelen har krefter til å overleve døden.

Men uten en hånd, kan ingen leve,

Og uten en skapelse, er ingen født.

DØD

Ovner og hår, fornedrelse, død.

Konstruksjoner av menneskehender,

Små skapninger i uniform.

Enkel kost. Ingen bearbeiding.

Klare grenser, med en galge.

Midtpunktet ble sopt reint,

Skjelving og skrøpeligheter fortiet.

Alt ble til røyk og svarte hull.

Jorden ble forferdet, og ilden sloknet.

Da var alle døde, støv og ånd.  

TOG

Toget har gått.

Den uendelige reisen tar aldri slutt.

Usynlig blod blir til elver,

Smykker av gull til fjell.

Hvem kan velsigne udåden.

Himmelen er ordløs.

Måne og sol svinger på hatten

Og løfter seg, som en bjørn.

Det svetter blod fra kirker og hus.

Tyskland blør, og såret vil ikke gro.

Der er for mye hat i folket.

Det kommer stadig nye tog,

Og stadig flere land rekrutterer.

Selv i dag ser vi åtsel langs veiene,

Og ulvene brøler som i krigens dager.

Livbelte strammer seg.

Hvem velsigner Israel i vår tid?

JEG ER

Jeg ser, elsker, og har livet foran meg.

Min stav følger det usynlige.

Jeg er i vinduet på ukikk etter folk i nød.

Jeg ser et hav av engler, lys i mørket.

Jeg er på reis. Siste tog, og aleine.

Det bivrer en uro. Tidens jag gir klarhet.

Vi trenger en usynlig ånd, en kraft

Som helbreder, og viser vei.

Jeg kommer til et land, og finner glede

I mennesker som ser det usynlige.

Snart er det for seint.

Landsbyer blir jevnet med jorden.

LAUV

Hvert barn er en bønn.

Fyll jorden med glede og fred.

Du er selv opphøyet som en stjerne

Og lyser for alle dine.

Som lauv skal du lyse i verden,

Dekke over hat og ondskap.

Du skal være deg selv, le og smile

Mot en ny hverdag.

Lauvet åpner seg, og reiser.

Vi og skal gi oss til kjenne, velsigne

Alt Gud velsigner. Og fylle våre kar

Med melk og honning.

Syke trær må få frihet.

Ilden favner oss med varme og kraft.

Det trenger gjennom merg og bein,

Renser oss, og lyser veien. 

SKOG

Kirkelyd. Det skinner langs veien.

Skogen er skapt av stemmer.

Gullet blir renset i glansen av skog.

Vi feirer det endeløse livet.

Grenser blir sprengt hver dag.

Tidens hjul reiser i trav over jorden,

Og vi hører stadig mer. Tårn raser.

Men vi lever på en fredelig plett.

Sjelens øye blir forstyrret av skogen,

Som opplever hat og vold. Smerten skjelver

Som trær i vind. Og sigden roper

I bølgene. Tiden river i seilet vårt.

 

Harald KIhle-ill.